Vinbar-urbanismens monotoni

En kompis av Fossen fra Vancouver sier vinbaren Becco er bra. Og ifølge Fossen er «alle er egentlig happy» med hvordan det har blitt i Bjørvika. Så da er vel alt i skjønneste orden i Oslo?

Det er godt å se at sakligheten i debatten er hevet noen millimeter, og det er for så vidt hyggelig at Fossen i sitt nyeste innlegg inviterer meg med i badstua for at vi kan bli enige om å være uenige. Problemet er bare at jeg er lei Fossens nyliberale tankegods, og er på jakt etter nye innganger til byen.

Hele utgangspunktet for denne debatten, var min påstand om at vi bygger byen for Fossens venner: både de som betaler ham, de som utvikler byen og de som synes det er kult å gå på vinbar. Det er sikkert flott å, med Hellbillies, «supe i seg cappuccino, og drikke vino fino!», men det er på høy tid å få andre ambisjoner for byen enn dyre og «levende» establishmenter i førsteetasje.

«En håndfull ganske mektige figurer»

Det er fint at Fossen anerkjenner at han er i posisjon og ikke opposisjon. At han ikke bare representerer, men først og fremst legitimerer den nyliberale byen. Var det imidlertid nødvendig å stadfeste? Hvis noen kritiserer byen for å prioritere eiendomskapital og øvre middelklasse, kan du være sikker på at Fossen finner frem sine sverd og sarkasmer i alle spalter for å kjempe for det han tror på: status quo. Som Ulrike Zamudio-Tveterås nylig påpekte: «Byutviklingsdebatten har i flere år, slik jeg ser det, i stor grad bestått av en håndfull ganske mektige figurer som sier veldig mye, på veldig mange flater».

Derfor er det kanskje ikke så merkelig at Fossen selv mener alle mener som han: «alle er egentlig happy», skriver han i sitt nyeste innlegg. Dessuten, hvem bestemmer over byutviklingen? «Alle og ingen», svarer Fossen i sitt svar til meg og Zamudio-Tveterås. Så det er bare pakke sakene å dra hjem igjen og la Fossen ordne litt flere vinbarer i byen, vi er jo tross alt i samme båt, eller badstue.

Hvem tror jeg at jeg er?

Som Fossen spør: «Hva bidrar de akademiske teoretikerne med til dagens byutvikling?» (Jeg antar han sikter til meg, som i et tidligere innlegg har påpekt at Fossen ikke forstår de radikale teoretikerne han smykker seg med). Ifølge Fossens logikk må jeg i grunnen være en eiendomskapitalist for å i det hele tatt kunne ytre meg om den kapitalistiske byen. For hvordan våger jeg å kritisere noe jeg ikke selv har investert i? Fossens argumentasjon minner om Norges gode, gamle konservative idé om at du måtte eie eiendom for å kunne ta del i valg, for uten eiendom var du ikke en ekte borger. Uekte borgere er farlige.

Ett av mine bidrag til debatten, er å slå hull på Fossens tenkning, men også hans selvbilde som «nytenkende». Selv om nyliberalismen føltes forfriskende ut på 80- og 90-tallet, peker den like fullt ikke fremover. I møte med Fossen blir progressive forslag latterliggjort (og omgjort til stråmenn iform av at jeg med sosial boligpolitikk ønsker at «alle boliger blir bygget på dugnad» – som er merkverdig gitt at jeg i min bok tar til orde for modernisme). På den andre siden fremmer Fossen konservative idéer om at ingenting egentlig er feil med nyliberalismen (selv om tomme fraser som at det finnes «et stort forbedringspotensiale» lanseres, og vi aner at det gjelder flere vinbarer).

Det er fint at Fossen i sitt innlegg kan minnes hva han selv har bidratt med i Oslo, så som å legge til rette for en strand i kaikanten i Bjørvika. En original idé som sikkert få andre hadde tenkt på i vesten i etterkant av at større havenanlegg flyttet lengere ut i fjordene og industrien forsvant.

Når jeg likevel kritiserer Barcode og Fjordbyen for å ikke leve opp til Fossens angivelige heltinne, Jane Jacobs, preller argumentene mine av som på teflon. Det er sant som Fossen sier, at Jacobs likte å blande funksjoner (Barcode har både dyre boliger, kaféer og kontorer!). Likevel ligner ikke fremgangsmåten stedet ble bygget på Jacobs’ idé om organisk utviklede nabolag med ulike aktører i sving. Gitt at Jacobs likte mangfold, er jeg også usikker på om hun ville likt måten Fossen på nedsettende vis mener området før utviklingen bare var et sted «narkomane kunne elske». Når jeg i mitt tidligere innlegg dokumenterer at Jacobs mislikte sanering og at Fossen elsker det, er også det et poeng som ikke forsvinner selv om Fossen skulle ønsket det.

Byen uten interessante eksperiment

Budskapet mitt er uansett ikke først og fremst å vektlegge alt Fossen ikke forstår ved urbanisten Jacobs, men å vise alt de deler: forakt for offentlig initiativ. For en del av oss representerer det offentlige og demokratiet et alternativ til privatkapitals autokrati såvel som kommunale foretak som imiterer dette med å sette profitt som hovedmotiv. At Fossen trekker frem offentlige rom – som vi bør ta som en selvfølge i byutviklingen – som et positivt aspekt ved Bjørvika, bøter ikke på mangelen på kommunale og sosiale boliger i bydelen, ei heller det monotone tilbudet i førsteetasje.

I et tidligere innlegg trakk Fossen frem at det skjer ting, Oslo kommune har jo tross alt på gang «et interessant eksperiment rundt den tredje boligsektor.» I sitt nyeste innlegg får han likevel frem at ingenting skjer: «I 2023 er andelen som bor i tredje boligsektor lik NULL» At Fossen likevel bruker så mange tegn på å harselere over dem som faktisk jobber for at andelen skal økes betraktelig når vi bygger ut områder som Bjørvika, peker i retning at Fossen ikke egentlig ønsker en slik utvikling.

Hadde Fossen vært opptatt av boligpolitikk, ville han antageligvis også fått med seg at boligsosialstrategien (som har resultert i NULL boliger) er fullstendig utvannet på grunn av kommunens nyliberale skepsis til seg selv og til ikke-kommersielle aktører. Oslobolig AS, kommunens samarbeid med eiendomskapital for å skape en sosial boligsektor er i det store og hele omgjort til hva liberalisten Jacobs kjempet for: svært dyre leie-til-eie-leiligheter. Selv i den sosiale boligpolitikken får bare de rike delta. Dessuten er det ikke snakk om en reell «tredje» boligsektor, men heller en modell som forsøker å sluse noe få inn i den «første» sektor (eiermarkedet). Dermed bygges det ikke opp en base med sosiale boliger i byen.

Men hva gjør vel det, så lenge kompisene til Fossen har råd til dyr vin, da er vel alle happy?

The end