Å vri halsen på Tøyenløftet

Tøyen – Oslos evige bakgård for kommunale tiltak

Ser vi på Oslos kart, ser vi også en by delt i to. Noen bydeler får økte investeringer, flere kulturtilbud og boligutviklingsprosjekter. Andre – som Tøyen – får rusboliger, lavterskeltiltak og stadig større belastning. Da Oslo kommune la frem sitt forslag om 16 nye omsorgsboliger i Håkons gate for et par måneder siden, var det ingen overraskelse.

Aftenposten og Avisa Oslo rapporterer at flere naboer reagerer sterkt, meg inkludert. Ikke bare fordi prosjektet innebærer enda en konsentrasjon av kommunale boliger i bydelen, men fordi kommunen ikke har gjort en grundig nok vurdering av hvordan dette vil påvirke nærmiljøet. Det er allerede flere kommunale boliger i umiddelbar nærhet, og mange peker på at Tøyen har høyere konsentrasjon av lignende tiltak enn andre områder i byen.

Er det rimelig at enkelte bydeler skal bære hovedansvaret for Oslos mest krevende brukergrupper? Det er urovekkende at kommunale boliger i Hagegata 30 på Tøyen Torg stod tomme i nesten ni år, mens byen sårt trengte boliger. Først sommeren 2023 kom byrådet til en beslutning om oppussing. Heldigvis valgte de en mer bærekraftig løsning – 17 kommunale boliger blir værende, mens nye enheter tilbys førstegangskjøpere, og resten spres utover byen for å sikre en mer balansert fordeling. En slik strategi burde vært normen, ikke unntaket.

Manglende byplanlegging – eller ren ansvarsfraskrivelse?

Plan- og bygningsetaten burde være garantisten for en helhetlig byutvikling, men prosessen virker snudd på hodet. Først bestiller Byrådsavdelingen for eldre, helse og arbeid en konseptvalgutredning fra Bydel Gamle Oslo, hvor Boligbygg utarbeider alternativanalysen. Deretter fastsetter kommunen plasseringen av tiltaket – og til slutt overlates det til naboene å protestere høyt nok for å få det revurdert.

For hvor er den faglige vurderingen av hvordan slike boligprosjekter påvirker en bydel som allerede er presset? Hvor er strategien for å spre omsorgstilbud mer jevnt utover byen? Når kommunen gang på gang velger å legge nye rusboliger, akuttovernattinger og lavterskeltilbud på Grønland og Tøyen, er det ikke tilfeldig – det er en villet politikk.

Og dette er ikke unikt for Oslo. I mange europeiske byer har man lenge jobbet med Social Housing – modeller som integrerer sosial boligbygging på en måte som fremmer inkludering. I stedet for å plassere alle med utfordringer på ett sted, fordeles boligene i ordinære nabolag. På den måten unngår man å skape områder med høy konsentrasjon av sårbare grupper – og dermed også unngår de ufruktbare konsekvensene av det.

Ny strategi

Hvis vi ønsker en mer rettferdig byutvikling, må vi tørre å utfordre denne gammeldagse og feilslåtte strategien. Bare fordi ideen har sprettet frem og tilbake mellom etater siden 2017, er det ikke for sent å vurdere alternativ plassering eller en god spredning. Det er på tide at Oslo slutter å bruke Tøyen og Grønland som en dumpingplass.

Jeg heier på Oslo Kommunes løfte: «Områdeløftet skal bidra til at Grønland og Tøyen oppleves som trygge og inkluderende steder for barn, ungdom og voksne med gode møtesteder ute og innendørs».

Oslo Kommune og byrådet bør vise deres løfte i praksis.