– Alle disse vegene som kom og gikk – vi visste at de var selve livet, skriver Ida Messel

Kunne fått en dorullkjerne til å skinne

Utstillingen lever videre der ute langs de 18 formelt definerte nasjonale turistvegene. Det er lett å glemme for en ihuga entusiast at det nettopp er kjøreavstanden som er poenget, og som fasiliteter for disse fremragende intervensjonene med såkalt verkshøyde. For rasteplassene, doene, broene, utkikksplattformene, eller det nebbgule rekkverket opp til Nappskaret i Lofoten (som den nevnte inngangsdøren på AHO for øvrig har finurlig slektskap til) har blitt til destinasjoner i seg selv.

Det var ikke førsteprioritet å lage faglig ledestjerne av turistvegprosjektene for norsk arkitektur, men det var sånn det gikk. Karl Otto Ellefsen beskriver Norwegian Scenic Routes som det mest internasjonalt omtalte norske arkitekturprosjektet noensinne. Så er det riktignok en paraply som samler beskjedne 176 prosjekter under seg, men det handler ikke om antall så mye som omfang i en videre forstand.

Kanskje kunne det vært uttrykt i en formel:

Det kan bedre sies med ord i setninger. Suksessfortellingen til de nasjonale turistvegene er resultat av en sterk relasjon mellom arkitektkontorene, eksempelvis ved det Ellefsen omtaler som «Osloskolen» av material- og tektonikkfokusert arkitektur, og en oppdragsgiver med politisk vilje i ryggen, romslige budsjetter og tre apparater for grundig kvalitetsvurdering.

Også var det dette bakteppet av fjell og fjord, som strengt tatt kunne fått en dorullkjerne til å skinne med riktig fototeknikk.

Falskt bilde av naturen

Eller er det egentlig et bakteppe? Den dynamiske, levende naturen virker bare plutselig litt som en kulisse på grunn av den utkragede betongplattformen som vi befinner oss på – mistenkelig lik en scene.

Når Ingerid Helsing Almaas for noen år siden hevdet at turistvegprosjektene ga oss «et falskt bilde av naturen» hvilte det tungt på premisset om at det er konstruksjonen av rammen som egentlig lager bildet. Almås retter oppmerksomhet mot våre kulturelle forestillinger av naturen, anlagt gjennom hundretalls år med romantiske landskapsmalerier og eventyrfortellinger om naturen som et sted man kan gå «inn og ut av», som om det var et … hus.

Poenget var ikke bare å motvirke forestillingen om at naturen kunne være vakker, men minne om at «natur» er en altomfattende størrelse, og ikke noe «sted». «Naturen er noe som skjer. Naturen er alt som skjer, faktisk, både utenfor oss og inne i oss, naturen er de prosessene som omgir oss og som vi biologisk er en uatskillelig del av med hvert åndedrag vi tar, hver brødbit vi spiser».

Almås ønsker seg nye naturforestillinger og ikke minst en «arkitektur som lar oss ta del i naturen, og tar turistene inn i noe de aldri tidligere har vært med på». Teksten var publisert i 2018 og hadde kanskje ikke rammet like bredt med kammen nå. For selv om det er mulig å identifisere fellesnevnere mellom prosjektene (for eksempel til utstillingsformål), er de fryktelig ulike, også i tilnærming til oppgaven.

Møtet mellom menneske og natur formuleres ikke på samme måte. Noen prosjekter er sensitive og enkle, som Lanskapsfabrikkens rasteplass, Kleivodden fra 2013, eller Rever & Drages rasteplass på Sundshopen fra i år. Noen fjerner fotavtrykk direkte fra grunnen, slik som Ghilardi + Hellstens utsiktssti på Eldhusøya fra 2014.

I 2022 ble 55 stegasteiner plassert i pertentlig orden ut til en liten holme i Trælvikosen. Thea Hartmann og Snøhettas enkle intervensjon har ulik grad av tilgjengelighet avhengig av flo og fjære, og viser frem naturens fluks så vel som den er en del av den.

De framtredende avtredene

Blant de mer fremtredende og iøyenfallende «objektene», er doene. Doen til Fortunen ved Skjervsfossen, manthey kulas do ved Akkarvikodden, eller Lie Øyens anlegg på Borestranda fra 2019 formidler på sine vis at menneskets natur er del av den overordnede naturen, om enn via byggekunsten.

«En oppdatert og nåtidig forståelse av natur og landskap fastslår derimot at mennesket er natur og del av økosystemene.» skriver Ellefsen, og henviser til kritikken Turistvegprosjektet har fått for å vise frem naturlandskapet fremfor å formidle en naturforståelse med «økt økologisk bevissthet».

Med anti-inngrepskritikken havner veg-tilhengerne i steilende forsvarsposisjon med argumenter for distriktenes lønnsomhet, utilitaristiske utredninger av hvordan inngripen her hindrer tentativ inngripen der, eller at arkitekturen skriver videre på historien heller enn å bygge den ned – patinerer sammen med stedet.

Måten å sørge for at turistvegprosjektene beholder aktelse, er ikke å skjerpe argumentasjonen, men å passe på at de ikke stivner for mye i sjangeren sin. Det er nemlig noe betenkelig med sjangeren i seg selv, og alle slektningene som «reiseliv», «opplevelsesarkitektur» og «turisme». Reiselivet presenteres som en form for unntakstilstand der mennesket flytter på kroppen sin av lyst og vilje, og tar del i rituell tilknytning til omgivelsene. Sannheten er at alt utenfor dørstokken er et «friluftsområde» og at vi alltid i samferdsel.

Problemet oppstår når vi ikke forventer den samme faglige omsorgen i andre deler av byggeoppgaven – når en do i fjellheimen får den nye bydelen i hovedstaden til å se pragmatisk, over-rasjonell og forhastet ut.

Tretti år med suksess har utkrystallisert noen faglige verdier i norsk arkitektur. Men om verdien av å gjøre hverdagslige utfordringer og praktiske behov til arkitekturoppgave plutselig angår prosjekter med verkshøyde innenfor en sjanger av opplevelsesarkitektur er det en faglig fallitterklæring.

Alt er opplevelsesarkitektur.