Alle (NAL-)presidentens kvinner og menn

Jeg er selvsagt helt enig i det hun skriver, og i min periode argumenterte jeg, som også Harambasic gjør, for at NALs lederskap må spisses mer «mot faget og politisk påvirkning, ikke formaliteter» som dessverre har preget organisasjonen (og også våre søsterorganisasjoner) litt for lenge. Dette tar ressurser og oppmerksomhet bort fra alt det viktige arbeidet som gjøres og ikke minst fra det vi burde gjøre. 

Min erfaring er at NAL er en ganske konservativ organisasjon, der det er vanskelig å gjøre endringer. En grunn kan være det Vargel peker på, at det ganske hyppig kommer inn nye personer i styret og i representantskapet, som ikke kjenner grunnen for tidligere vedtak eller prosesser, og derfor gjerne velger å holde på gamle former med en oppfatning om at endring ikke er nødvendig eller til og med kan være skadelig.

En annen grunn kan, litt spekulativt, være at mange arkitekter fremdeles har et nostalgisk forhold til faget, der et konservativt NAL på et vis er «siste skanse» for å hevde profesjonens tradisjonelle status i samfunnet.

Uansett grunn, er det min klare oppfatning at NAL må utvikles for å være relevant i et samfunn som blir stadig mer komplekst. Det er derfor ikke de skiftende presidenter som er viktigst i systemet, men den kompetansen som bygges opp og fornyes i organisasjonen over tid og som skal sikre at NAL er en kunnskapsenhet med tyngde i offentligheten.

Men da må strukturen endres og moderniseres slik at de ansatte får jobbet med fag og politikk og kan opparbeide og fornye sin kompetanse med mål om å sette agenda i samfunnsutviklingen. I tillegg må styret og representantskapet forstå sine roller tydeligere, og presidenten må styrke sin posisjon som styreleder, som faktisk er den eneste formelle posisjonen hen har selv i dag. 

Jeg er også overbevist om at vi burde hatt en større og mer omforent organisasjon som kunne favne alle arkitektur- og planfagene. Det er fordi at mens tendensen i dag er oppsplitting av fag og kompetanser, ser jeg heller et behov for å redefinere fagene med en bedre forståelse av forholdet mellom delen og helheten i en ny virkelighet.

Det betyr at i stedet for å splitte arkitekter og landskapsarkitekter, arkitekter og planleggere, og til og med selve arkitektfaget i enda mindre felt av spesialisering, burde vi utvikle forståelsen av at vi alle jobber med etisk-estetisk produksjon av fysiske og sosiale rom, og derfor både må lære av andre og hverandre.

Med andre ord mener jeg at arkitekturen og arkitektenes posisjon vil styrkes gjennom overlappende og utvidede horisonter, snarere enn ved innsnevringer. Det er forøvrig ikke noe bare jeg har erkjent – det er selve grunnholdningen i Unescos kompetansemål for FNs bærekraftsmål. Arkitekter og planleggere med stor forståelse for fagets bredde og kompleksitet bør ha et fortrinn her, men slik er det dessverre ikke.

Ideen om en samlet fagpolitisk organisasjon er derfor ikke død, rett og slett fordi det er en god idé som jeg vil fortsette å argumentere for. Men skal det være mulig å få til må vi alle ha vilje til å se at mulighetene som ligger i en større og mer profesjonell organisasjon er viktigere enn tradisjoner og særinteresser.

Det vil fremdeles være en organisasjon som eies av sine medlemmer, men der alle deler og lokalforeninger kan tilføre og bli tilført kompetanse mer hensiktsmessig enn i dag. De viktigste strategiske valgene kan gjerne avgjøres i uravstemninger og representantskapet og kan gjerne formelt velge styret og presidenten, men styret må likefullt ha rom og mandat til å bygge en robust og kompetent organisasjon uten stadig pirking i «formaliteter».

Da kan presidenten, eller snarere styrelederen, med fordel sitte lenger enn tre år, med et mål om å bygge best mulig kunnskap og innflytelse heller enn hyppig «rullering». Forslaget er på ingen måte radikalt, verken at presidenter og styrer bør kunne sitte lenger, eller at organisasjonen bør være større, mer robust og sterkere faglig og politisk. For meg er dette to sider av samme sak og egentlig en både naturlig og nødvendig utvikling.

Jeg håper at Tina Larsen velger å fortsette både Harambasics og mitt arbeid med å utvikle NAL i en slik retning, og støtter helhjertet opp om et hvert slikt forsøk.