Arkitekt.hva.nå? Arkitekt.hva.så?

Bilde og selvbilde

Flere i panelet adresserte naturlig nok også natur- og klima-krisen. I det siste har stadig flere blitt gjort oppmerksomme på hvordan en fotballbane av norsk natur forsvinner i timen, og hvordan det henger uløselig sammen med bygging – av hytter, vindmølleparker, oppdrettsanlegg, datasentre og boliger. Deretter raste samtalen av gårde mellom himmel og jord – eller mellom Vitruvius og Kunstig Intelligens, som er en langt riktigere måte å beskrive det på.

Poengene flest var tankevekkende. Kanskje utgjør ikke teknologien en så stor trussel mot sysselsettingen når det kommer til stykket, siden det til syvende og sist er et menneske som må godta eller avvise løsningsforslag i en byggeprosess. Robotisering av byggeplassen gir dessuten arkitekten mer ansvar, ikke mindre, som nå må avgjøre nøyaktig plassering av hvert eneste spikerslag.

Senere kom likevel en innvending fra paneldeltaker med potensiale til å gi diskusjonen et nytt omdreiningspunkt. Hun rettet søkelyset over på bildet av arkitekten utad, så vel som arkitektens selvbilde, som noe som befinner seg i spagat mellom rollen som estetikk-konsulent for utbygger på den ene siden, eller fagperson på den andre.

Det er ikke noen bagatellmessig kommentar i denne sammenhengen, og derfor løsnet også en ventil i samtalen hva angår de delene av byggeoppgaven man skulle ønske man kunne få ta større del i som arkitekt. Det gjelder særlig alt som skjer med bygningen etter den er bygget ferdig, når det fylles av liv på ulike måter, eller trenger reparasjon og omsorg.

Systemprodukt

Tidvis fortonet det seg som nokså indremedisinsk og praktisk fagprat inne i Boksen på Kulturhuset, men dette er et godt eksempel på hvordan praten flere ganger løftet opp til samfunnsnivå. I den forbindelse synes det å være noen underliggende antakelser som kanskje burde utforskes videre, og som kanskje vil kreve avklaring i årene som kommer.

Det ene handler om verdien av effektivitet, å få til så mye som mulig i løpet av minste mulige tidsramme, og en beslektet forestilling om at byggenæringen utvikler seg til å bli bedre og bedre og bedre av det – såkalt lineær progresjon.

Ikke bare snakker arkitekter ofte om effektivitet som allmenngyldig gode, men som del av en samfunnets naturtilstand. Effektivitetskravet følger moderniteten som pakkeløsning, der et ønske om varmekabler på badet og rent vann i springen blir ensbetydende med behovet for å skvise mer effektivitet ut av arbeidstakeren – imøtekomme et ufravikelig krav til vekst.

I overensstemmelse med dette brytes også arkitektens arbeidsoppgave ned i fattelige enheter, der hver enkelt bestanddel kan optimaliseres på for å gjøre hele kjeden mer effektiv. Fra scenen kom for eksempel forslag om å slutte å eksportere PDF-filer, eller å slutte å utføre parallelle undersøkelser av et sted, i all den grad noen andre har undersøkt stedet før deg.

Arkitektur snakkes om som produkt av et system, en bransje, en politikk, i stedet for noe som veves sammen i relasjoner mellom faktiske mennesker med agens. Det er kanskje et bilde som blir stadig sannere, men også en mulig selvoppfyllende profeti.

Person med arkitekturkompetanse

På scenen i Boksen ble det også tatt til orde for å begynne å snakke om «personer med arkitekturkompetanse», i stedet for «arkitekter», med ønske om at arkitekturkompetanse sprer seg til flere av stolene rundt møtebordet. På den annen side ble det fremmet ønsker om å gjøre endringer i utdanningen, noe som gjør det langt mindre gitt hva en slik kompetanse innebærer.

At arkitektutdanningen skal favne bredere kan bety å bevege seg mer over i økonomi, prosjektledelse, sosialantropologi, juss, naturvern eller historie. Det krever ikke mer enn et raskt blikk på byggeoppgaven per i dag, før man innser at det er en lur konklusjon på mange måter.

Det som derimot er oppsiktsvekkende er at estetikk snakkes om som et sidestilt særhensyn til disse emnene, i stedet for arkitektens redskap til å bearbeide dem. Det tilskriver formgivning en pyntefunksjon og vurderer det som noe som potensielt kan vike for andre hensyn i byggeprosessen.

Da er det heller ikke særlig kontroversielt å omfavne all mulig ny teknologi som gjør arkitekten mer effektiv i sitt arbeid, eller som optimaliserer systemet som produserer arkitektur. Arbeidet er her verken tufter på opparbeidet forestillingsevne eller fingerspissgefühl, men forestilt som et mer passivt beslutningsansvar fra en posisjon utenfor selve produksjonen av prosjektet. Forslag genereres kanskje av robotteknologi, parametrikk eller byggeteknisk forskrift, for den saks skyld. Det er fortsatt hensiktsmessig å spørre seg på hvilken måte dette egentlig gjør byggingen bedre.  

Oslo Bolig- og byplanforening og panel skal ha honnør for initiativet, for skarpe innsikter og guts til å gruble høyt inn i en mikrofon om hva fremtiden muligens bringer.

I mellomtiden er det et stort hull i foten, og det lukter krutt.