– Arkitekturopprøret er dødt – leve opprøret, skriver Gisle Løkken

Det er åpenbart en tid for opprør: I helsevesenet, skolen, for klima og natur, urfolksrettigheter og så videre – alt dreier seg om noe viktig, om hvilket samfunn vi vil ha og til og med eksistensielle spørsmål om overlevelse. Jeg kan med stort alvor slutte meg til alle sammen, fordi jeg ser det som et felles ansvar å jobbe for et liberalt og solidarisk samfunn der det å ta vare på naturen og på mennesket er to sider av samme sak.

Og så har vi noen litt mer marginale opprør, som kamp mot bompenger og moderne arkitektur (hva det nå måtte bety). Ikke slik at dette ikke kan være viktig for den enkelte, slik det kjente Thomas-teoremet postulerer at «det mennesket oppfatter som virkelig, blir virkelig i sin konsekvens». Altså aksepterer jeg at selv et stil-opprør må møtes med et visst alvor.

Men et opprør med ambisjoner om å «endre verden», bør bygges på en god analyse av virkeligheten det gjøres opprør mot. Og der opprør mot økonomisk og sosial urettferdighet eller mot rasering av natur gjerne har feste i konsistent ideologi, er verken ideologi eller analyse spesielt fremtredende hos arkitekturopprøret.

Det kunne det kanskje ha vært om det hadde tatt tak i dypstrukturene for produksjon av våre omgivelser, i stedet for å dyrke forestillinger som tildekker de urbane realiteter.

Da en av vår tids mest innflytelsesrike urbanfilosofer Henri Lefebvre i boka Le droit à la ville (Retten til byen), erklærte «urban krise» på slutten av 1960-tallet, var det ikke fordi moderne bygninger var «stygge» eller manglet klassiske stiluttrykk, men fordi modernismens idealer om funksjonell sonedeling hadde rasert den tette historiske byen, og resultert i spredning av bygg og infrastruktur i uendelige oppløste strukturer utover i landskapet – med et påfølgende tap av både natur, jordbruksjord og sosiale nettverk.

Men selv om Lefebvre var en skarp kritiker av modernismen, var han også tydelig om det selvbedraget det medfører å idyllisere «den klassiske byen» – fordi den tilhører en helt annen virkelighet.

Han kritiserte derfor tendenser fra noen av den tidens viktigste agitatorer Lewis Mumford og Gaston Bardet for å fremstille et ideelt bilde av byen som en uniform samling av frie borgere som en sosial konstruksjon og illusjon.

Lefebvre mente følgelig at deres filosofiske forsøk på å skape det 20. århundrets urbane frihet som en modell av den antikke greske byen, var en ren parodi. Men like alvorlig kritiserte han bruken av agoraen som selve symbolet på demokrati, når den i realiteten tilhørte et samfunnssystem som bare gav frihet til et privilegert mannlig borgerskap, på bekostning av kvinner, slaver og fremmede generelt. Altså noe vi i dag ville kategorisert som et udemokratisk og til og med inhumant samfunn.

I Lefebvres øyne er dette ikke bare en urbanfilosofi som på feilaktig grunnlag bruker historiske enkeltelementer som symboler for det urbane samfunnet generelt, men det han kaller en ideologisk ekstrapolasjon – som betyr å anta noe som ikke finnes.

Essensen i hans kritikk er derfor at det ikke er spesielt hensiktsmessig å konstruere et ideal om demokrati og humanisme på grunnlag av et samfunnssystem som representerer det motsatte – da en ideologi bygget på slike falske premisser ikke kan brukes til å forme frihet i dagens urbane virkelighet, som ser helt annerledes ut.

Oppsummert, er det selvsagt all grunn til kritisk refleksjon over internaliserte ideer om arkitektur og urban utvikling slik det har manifestert seg også de seneste 40 årene – der «den urbane krisen» i form av vedvarende eksplosiv urbanisering både innenfor og utenfor byene, har festet seg som en permanent tilstand og trussel mot både sosiale strukturer og naturmangfold.

Skal imidlertid arkitekturopprøret bidra til nødvendig samfunnsendring, som det kanskje kunne, må det frigjøres fra nostalgiens forføreriske illusjoner og konstrueres ut fra en analyse av samfunnskritiske sosiale og miljømessige problemstillinger i vår tid – og samtidig konfrontere de krefter som faktisk setter premisser for samfunnsutviklingen. Hvis ikke blir det bare et redskap for de som er tjent med at maktstrukturene forblir som de er.

Med håp om mer systemkritisk tenkning i planlegging og arkitektur, er jeg derfor fristet til å erklære at: arkitekturopprøret er dødt ­­– leve opprøret.