– Bruk landskapsarkitektene i jakten på mer bærekraftig oppdrettsnæring, skriver Marianne Skjulhaug

Anlegget er lokalisert i et naturområde. Knauser og svaberg ser ut til å være sprengt vekk. Pukk og grus er skyflet og stampet utover i en form som forhåpentligvis tjener oppdrettets funksjonalitet, men det er ikke løftet en finger for å tilpasse de nye flatene til det landskapet det ligger i. Det ser virkelig ikke bra ut.

Første umiddelbare tanke er at her har det manglet vilje, politikk og landskapsarkitekturfaglig kompetanse som sørget for en bedre utforming og et bokstavelig talt lettere fotavtrykk i landskapet. Med storstilt satsing på det landbaserte fremover er det ikke forlokkende å forestille seg en multiplisering av dette anlegget langs hele kystlinja i nord. Med andre ord denne typen inngrep kan ikke godkjennes uten strengere krav til utforming.

God landskapsbehandling er viktig, men holder det, eller burde myndigheten gå enda grundigere til verks i spørsmålet om etablering av oppdrettsanlegg på land?

Så det neste spørsmålet er om ikke både staten og kommunene bør ta lokalisering og arealdisponering langt mer alvorlig. Hvorfor godkjenne og ta i bruk kystnære naturområder til oppdrettsanlegg på land? Det finnes da bedre alternativer?

Oppdrettere og forskningsmiljøer argumenterer for at oppdrettsnæring på land er veien fremover. Problemer med alger, rømning og lakselus er løst. Anleggene på land har begrenset behov for tilgang på vann. 95 prosent av vannet resirkuleres og åpner for et bredere spekter av lokaliseringer. Det må bety at en viktig nøkkel til en oppdrettsnæring på land, drevet etter økologiske og bærekraftige prinsipper, er å sørge for rett lokalisering som ikke gir ytterligere naturtap og grelle inngrep i landskapet. Anlegget på Kvalnes kunne kanskje ligget et bedre egnet sted? Andøya har helt sikkert andre områder som allerede utgjør sår i landskapet fra tidligere eller pågående industrivirksomhet, som kunne vært gjenbrukt.

Eksempelet fra Kvalnes beskriver det presserende behovet for å ha en mer offensiv arealstyring av oppdrettsnæringen fremover. Anlegget på Andøya har fulgt alle lovpålagte regler for godkjenning med planprogram og konsekvensutredning. Staten ved Fiskeridirektoratet har gitt grønt lys til dette anlegget med konklusjonen at samfunnsnytten er større enn samfunnstapet. Men hvor stort samfunnstap kan vi tåle?

Konfliktene knyttet til vindmøllene på Fosen er et annet eksempel på hvordan de tradisjonelle prosessene bestemt av plan- og bygningsloven ikke sikrer at lokaliseringsspørsmålene besvares godt nok. Det er behov for bedre forarbeid lokalt og strengere krav fra myndighetene om hvilke områder i landet som kan tas i bruk til ny industriell infrastruktur. Gjenbruksbølgen bør også treffe oppdrettsnæringen, slik ville både konflikter og samfunnstap være spart. Kartlegging av gjenbruksmuligheter for dagens fraflyttede industriområder og -anlegg i aktuelle kommuner ville hindre irreversible inngrep i sårbare naturområder.

La derfor Kvalnes-anlegget bli stående til ettertanke og ikke til etterfølgelse. Bruk landskapsarkitektene i jakten på mer bærekraftig og vakrere oppdrettsnæring.