Byen lokker, byen fanger!

Talerør for tiden

Samtidens stemmer? Det er selvfølgelig for få i et slikt utvalg til å kunne trekke noen konklusjoner, men kanskje det kan gi en antydning om vårt tvisyn på det urbane og landsbygda. Forfattere har ofte sittet inne i byen, på et skjermet kontor, på en kafé eller i godt vennelag, og skrevet om landet, om ‘«fuckings bygda», om småbyen eller tettstedet der de en gang vokste opp og nå kikker tilbake på.

Agnes Ravatn, på listen for ti år siden, skriver med begeistret innlevelse om livet utaskjærs, mens Erika Fatland, fra samme liste, fra Ølen i Vindafjord, har lagt hele verden under sine føtter. I litteraturen, ofte sett fra Oslo, har distriktene der utenfor gjerne hatt et skinn av det rotfaste og ekte, det genuint norske. Det er jo der vi egentlig kommer fra, sier vi fortsatt.

Det er kanskje under endring nå, ikke minst ved hjelp av dristig nyskapende norsk film, og unge forfattere som Zeshar Shakar og Maria Skaranger, som skriver dypt innenfra Stovner og Romsås.

Det er tydelig, både i historiens og samtidens litteratur, at byen har hatt en voldsom tiltrekningskraft. Det er der det skjer, der det nye prøves ut, blir virksomt og slår rot. Der impulsene til overskridende innsikt skapes.

Livet på bulevardene

I 1800-tallets litteratur ble de europeiske storbygatene hyllet som modernitetens viktigste arena – for en ny borgerlig sanselighet. Langs Paris’ bulevarder kunne de lufte seg, observere og eksponeres for andres blikk. Flanøren kunne ubekymret slentre gjennom arkadene og forbi de store butikkvinduene, de kunne dvele lange kveldstimer på kafeer på brede fortau.

Camilla Collett søkte seg fra kjedelige Christiania til storbypulsen i Paris. «Og så kan man lade sig vugge paa Strømmen av de spadserende, hvor langt ved man ikke selv; man spadserer ikke, man tenker ikke paa, at man har Fødder; man er blot Øine».

Byrommet var den nye følsomhetens og estetikkens arena.

Storbylivet ga forfattere og kunstnere energi, spenning og mangfold, noe uforutsigbart og fortettet som ansporet kreativitet. Byen sto for kreativitet, innovasjon og fremskritt. Byenes økonomi ble dominerende.

«En håndfull byregioner spredt over verden, som bare har 20% av verdens befolkning, står for 75% av den globale økonomiske produksjonen», skriver byforskeren Ben Wilson. «Med så mye av verdens rikdommer samlet i noen få urbane områder har byene igjen blitt motorene i en global velstand». «Byen er menneskehetens viktigste oppfinnelse», skriver Harvard-økonomen Edward Glaeser. 

Jeg har selv skrevet om dette i boken «Megalopolis. En fremtid av storbyer»: For å kunne fungere som slike rugekasser for det nye, må byene tilby uformelle møtesteder, kaffebarer for enslige byvandrere, førsteklasses restauranter og samtidig superraske fibre og hensiktsmessige flyruter. De trenger nisjebutikker, et variert kulturliv, en blandet og kravstor befolkning, bondens marked, underholdning, interessante museer og et hektisk nattliv. De må tilby vakre nabolag, gode skoler, effektiv transport, inspirerende friluftsliv og dynamiske universiteter. De må ha gater, torg og offentlige bygninger der dette livet kan leves ut.

Og alt dette må byene selge med kraft for å lykkes i kampen om å trekke til seg byens viktigste fortrinn – menneskelig kapital.

Jorden er ikke flat

Kort tid etter at den første telefonen var utviklet av Alexander Graham Bell i 1876 ble det sagt at det nå ikke lenger var nødvendig å oppholde seg i nærheten av hverandre. Etter det har mange varslet at byenes undergang vil komme i takt med de teknologiske fremskrittene: Du kan bo hvor som helst, ble det sagt. I en grenseløs verden blir sted irrelevant. «Verden er flat» het en bok av Thomas Friedman i 2005, hvor det påstås at fysiske grenser nå er blitt uvesentlige. 

Under koronapandemien fra 2020 måtte vi venne oss til et liv avsondret fra andre, med hjemmekontor og møter på dataskjermer, webinarer og streamede kulturtilbud. Men ønsket om å komme tilbake til jobben, til pausene ved kaffemaskinen, de spontane møtene og samtalene og til en vandring gatelangs i tidlige kveldstimer, ble sterkt, og kravene om gjenåpning stadig kraftigere ettersom månedene i isolasjon gikk.

Øyekontakten, håndtrykket, den flyktige klemmen, praten uten formalisert dagsorden, kafébordet, fortausvandringen uten frykt for smittebærende nærhet, rushtidens trengsel på buss og T-bane, alt dette var savnet av mange.

Byen lokker

Dette kan se ut til å være byens særpreg. Det handler om geografi og sted og folk av kjøtt og blod, ikke om tilgang på bredbånd, Zoom og Teams og om forestillinger om en verden mer og mer styrt av KI, kunstig intelligens, der folk blir mer og mer overflødige. Verden er ikke flat, ikke virtuell. Det er viktig for ditt sosiale liv hvor du bor, hvem du er i nærheten av, hvem du omgås til daglig.

Verdens store teknologiselskaper har de beste internettforbindelsene og de mest avanserte fjernstyrte konferansefasilitetene, men betaler selv verdens høyeste tomtepriser for sine kontorer i New York og London for å kunne møtes med kolleger og konkurrenter ansikt-til-ansikt. En by er knapt noen by uten denne nærheten, uten den frie minglingen og den sosiale kompleksiteten. Om byens gater og torg ikke er fylt av folk, virker byen stort sett bare som uviktige kulisser.

Jeg tror det er noe av dette de unge norske forfatterne også sanser og styres av. De ser kanskje tilbake på et hjemsted, og de er på litteraturfestival i Lillehammer, men de arbeider og virker i et større kollektiv i Oslo. Det er her de bor. Den litteraturen de produserer blir ikke mindre relevant av det.