De spillegale arkitektene

Svært høye konkurransekostnader

Store Norske Leksikon definerer spillavhengighet slik:

«Spilleavhengighet er en psykisk lidelse innenfor de såkalte impulsforstyrrelser, kjennetegnet ved en ukontrollerbar besettelse til å spille, til tross for de negative konsekvensene dette har for en selv og eventuelt andre.»

I 2019 kom Vista Analyse med sin rapport «Kartlegging av konkurransekostnader i utvalgte plan- og designkonkurranser om prosjektoppdrag i byggenæringen».

Der konkluderes det blant annet med at:

«… transaksjonskostnader er uunngåelig, og også kan være utfordrende i andre bransjer og innkjøpskategorier. Plan og designkonkurranser skiller seg fra andre konkurranser, og har også svært høye konkurransekostnader målt både i absolutte størrelser og i forhold til kontraktsverdi.».

De høye kravene gjør at hvert anbud blir dyrt. Og vi arkitekter overleverer gang på gang. Bak hvert forslag man ser i avisene ligger det mange timer. Ikke kun for det selskapet som vinner, men også alle de forslagene som aldri ble til noe.

Timepris på 267 kroner

I 2017 ble konkurransen om det nye Regjeringskvartalet konkludert. Der var det 7 team med til sammen 59 selskaper som konkurrerte om å vinne oppdraget. Hvert team fikk 1,6 millioner kroner for å levere et forslag. Det anslås at de syv teamene til sammen brukte 41 858 timer. Det gir en timepris på 267 kr.

Og det er kun Team Urbis som fikk anledning til å tjene inn igjen alt det tapte.

I disse dager avgjøres det hvilken entreprenør som skal bygge om den omdiskuterte Hammersborgtunnelen. I denne konkurransen får hver tilbyder som leverer godkjent tilbud 4 millioner. Hvordan kan det være at veientreprenørene får dekket en såpass stor andel av sin kostnad ved å levere et tilbud, mens arkitekter og andre rådgivere som planlegger et stort byggeprosjekt med en langt større samfunnsverdi får kun 1,6 millioner?

Tilfellet Charlottenlund

Tilbake til spillet som ble presentert i innledningen:

Dette handler om konkurransen om den nye kirka på Charlottenlund. Litt forenklet kan man si at dette er en prekvalifisering med løsningsforslag, hvor faglig dyktighet, fremfor CVer og tidligere referanser, avgjør hvem som får bli med i selve konkurransen.

Det kom inn 177 konkurranseforslag i fase 1. La oss si at hvert team i gjennomsnitt har arbeidet tilsvarende en verdi av 200.000 kr for å kunne tas opp til juryering. Til sammen er dette arkitektarbeid for 35,4 millioner kroner. Av disse 35,4 millionene er det kun 200 000 kr som fører frem til et faktisk prosjekt, de resterende 35 200 000 kr kunne blitt brukt på noe mer samfunnsnyttig. Som å utvikle nye boformer for vanskeligstilte eller bidratt til løsninger for hvordan vi skal møte klimakrisen. For å nevne noe.

Fem heldige team skal så få konkurrere i fase 2.

Her får de hver 300 000 kr i honorar, som også skal deles med miljørådgiver og landskapsarkitekt. Disse fem utvalgte teamene er nå såpass nær målet om å få tegne en kirke, som mangler finansiering, at her er det bare å gønne på: Man kan anta at hvert team jobber 400 timer i fase 2.

Etter de to fasene har hvert team brukt omlag 600 000 kr og mottatt 300 000 kr. Vinneren sitter da igjen med et tap på 300 000 kr før selve prosjektet starter – om det noen gang kommer i gang.

Hvorfor gjør vi det?

For tankeeksperimentets skyld, så regner vi med at prosjektet får finansiering. Og kirka bygger maks regulert BRA på 2000 m². La oss si at vinneren leverer tilbud på prosjekteringsjobben på 3 millioner kr. Da vil vinneren, en av de opprinnelige 177, sitte igjen med en fortjeneste på cirka 150 000 kr når prosjektet er overlevert til menigheten. 

Så, hvorfor gjør vi arkitekter dette gang på gang? Er det for å vise hvem som er best? Er det for å endelig få muligheten til å tegne et bygg vi ellers ikke ville kunne kvalifisere oss til fordi vi ikke har bygget det samme tre ganger de siste tre årene? Eller er det fordi vi ser på det som en mulighet for at medarbeiderne våre skal få bryne seg på nye problemstillinger og øke sin kompetanse?

Rapporten til Vista Analyse oppsummerer sine funn med at arkitektbedrifter ser på konkurranser som en måte å øke kompetansen på kontoret, at det er en fin måte å profilere seg og vise at man er fremoverlente, at det gir oppmerksomhet og bidrar til intern motivasjon, og at det kan være rasjonelt med offentlige oppdragsgivere i perioder med motkonjunktur.

I rapporten er det også et treffende sitat på side 11:

«Man tror alltid at man kan vinne og må derfor gå for konkurransen»

Konkurranser er bra, men …

Jeg liker ideen om åpne konkurranser. Det åpner opp for at også de uten lang erfaring får delta og konkurrere. Operaen i Oslo er et godt eksempel på en åpen konkurranse med et fantastisk resultat. Her var, til forskjell fra den pågående kirkekonkurransen, premien langt større, som igjen kan rettferdiggjøre innsatsen i større grad. Det må være et godt forhold mellom innsatsen som kreves og premien som utbetales for at det skal være attraktivt å delta i åpne konkurranser. Og dette er også problemet med Europan-konkurransene i Norge i år. Premiene er stort sett et påfølgende oppdrag til en verdi av 500 000 kr. Hvem ender opp som prosjektets største sponsor da? Jo, det er arkitekten.

Så, er vi spillegale? Kanskje ikke etter definisjon til Store Norske Leksikon. Men vi er jammen ikke langt unna. Kommer jeg til å slutte å gjøre konkurranser? Nei da, det venter en ny en allerede i august. Og den tror jeg vi vinner!

God spillfri sommer!