– Det er for lite mangfold i eiendomsbransjen, skriver Maisam Mahdi

Hvem byen er ment for

Før vi visste ordet av det, var panelsamtalen over, og det var dessverre ingen tid til spørsmål fra publikum. Dette fikk meg til å reflektere over jeg ønsket å spørre om: «Hvem eier egentlig byen?» og «hvorfor har eiendomsutviklere så stor definisjonsmakt over hvem byen er ment for?»

Scenen var preget av imponerende personligheter som representerte ulike aspekter av vår mangfoldige by. Det var bemerkelsesverdig at noen av dem sjelden hadde kontakt med utviklingsbransjen. Møller Eiendom fortjener anerkjennelse for å inkludere slike stemmer, da de beriket diskusjonen og brakte inn perspektiver som utviklerne hadde mye å lære av. Faktisk er det de som bor i byen som skal være i sentrum av utviklingen. For byen eksisterer først og fremst for dem.

Det som forundrer meg, er hvorfor det er så få fra ulike bakgrunner og med en mangfoldig kulturell tilnærming som jobber innenfor eiendomsutvikling. Hvordan kan vi skape en «by for alle» når flertallet av beslutningstakerne i bransjen ikke nødvendigvis har kapasitet eller kunnskap til å forstå og imøtekomme alles behov?

Må sikre variasjon

Boken A Pattern Language av Christopher Alexander, Sara Ishikawa og Murray Silverstein kaller dette konseptet «Mosaic of Subcultures». De hevder at den ensartede og uindividuelle karakteren til moderne byer ødelegger variasjonen i livsstiler og hindrer utviklingen av individuell karakter. Å utvikle visse deler av byen mens andre blir forsømt eller gentrifisert, gjør at vi går glipp av verdifulle muligheter for å lære hvordan ulike områder kan berike byen og gi den sin egen distinkte karakter.

Jeg kan nevne flere eksempler på de som føler seg fremmedgjort i vår by. Som for eksempel somaliske fedre som samles på benkene på Grønland torg, da de kanskje ikke føler en tilhørighet til andre deler av byen. På den måten har de skapt sin egen lille oase, spesielt i de få varme månedene i Norge.

Hva med de som ønsker et møtested om kvelden, der alkohol ikke er en del av deres kultur, men hvor alternativene er begrenset til barer og restauranter? Listen over utfordringer er lang og variert.

Brukermedvirkning ikke nok

Ved å inkludere de kulturelle brobyggerne i samfunnet vårt, eller «kulturelle tolker», kan vi få hjelp til å identifisere hva som mangler i byrommene, og hvordan flere kan føle at byen også tilhører dem.

Ja, jeg ønsker flere av disse «tolkene» i eiendomsutviklingsbransjen, slik at vi virkelig kan skape en by som er tilgjengelig for alle.

Det er ikke nok med grundig brukermedvirkning. Vi må faktisk anerkjenne og adressere manglene i byen som visse deler av samfunnet ville ha verdsatt. Og rigge de mest sentrale aktørene med en kompetanse som sikrer at disse manglene blir rettet opp.