– Det gamle nærsenteret kan være framtiden i drabantbyene, skriver Knut Schreiner

I dag ligger de der, men bare i noe grad forlatt og øde. De fyller fortsatt en viktig rolle som lokale handelssteder, men av det hverdagslige og helt nødvendige slaget: Dagligvarer, kattesand, nøkkelfiling, kanskje et polbesøk eller en tur på treningssenteret. Litt oppover i etasjene: en fysioterapeut eller noe rimelig skjønnhetspleie.

Men dette er ikke stedet du drar for å kjøpe sykkel eller ny dress, og det er kun spesielle folk som drar hit for å bare henge. Storhandlingen eller de unike handelsopplevelsene har for lengst forflyttet seg til storsentrene eller egne strøk i den tette byen. Og om du skulle være helt nødt til å spise middag på nærsenteret, ja, da er du «fucked».

Men nå aktualiseres nærsentrene som adresser med en potensiell nøkkelrolle for lokal stedsutvikling. Byen vokser innenfra og ut, og stadig fler må se ut over Ring 3 når de skal etablere seg. Den klassiske drabantbyen var imidlertid planlagt i bilismens tegn, med lange avstander mellom tjenestene, og mangler de urbane kvalitetene som er så populære i dag. I nærsenterne ligger det en mulighet til å skape nye destinasjoner på stille steder, som kobler sammen det som finnes av lokalt initiativ og entreprenørskap innen kultur, næring og organisasjonsliv.

Femti år etter de var bygget, kan mange nærsentre få en fornyet rolle i lokalsamfunnet, som adresser for å møte de typiske behovene man finner på mindre steder, som flere kulturelle møteplasser, aktivisering av sentrum, samt lengselen etter urbane impulser som ligger i magiske ord som «kreativ hub» og «arbeidsfellesskap».

I dag befinner nærsentrene seg i en overgangsfase mellom den gamle storhetstiden da de kunne lokke med kino, soft-is og LP-plater, og en framtid der drabantbyen står for tur til å bli re-definert av demografiske og generasjonsmessige endringer. Men framfor å være drivkrefter for en positiv stedsutvikling, oppleves nærsenterne i dag som monumenter over drabantbyens statusfall.

Med en rungende stillhet synliggjør de småstedenes mangler i forhold til det levende sentrum. Likevel, bak denne auraen av kjedsomhet, bak denne patinaen av klinisk oppussing utført for et par tiår siden (hvitmalte teglstein for et mer moderne inntrykk), ligger det gjemt noen grunnleggende kvaliteter som kan hentes fram igjen.

For det første har nærsenterne den beste beliggenheten, som stedets «hjerte», sentralt plassert der folk møtes når de kommer og går. Storsentrene derimot, ligger gjerne på et tidligere industriområde langs motorveien. Og byggene er ikoniske! Når noen sier «Kalbakken», ja, da får man det gamle Kalbakkensenteret på netthinnen. De var bygg med arkitektoniske ambisjoner, i sterk kontrast til den jevne KIWI langs norske riksveier. I og rundt bygget ligger det lag på lag med materialitet som ikke bare gir tidsdybde og variasjon, men også forteller om utviklingen innen handel og forbrukerkultur gjennom årtiene.

I dag er mye av dette gjemt bak forsøk på å anonymisere næresentrene. En skiltbruk uten noen form for hierarki, blafrende stå-bannere og lett fasadeoppussing vitner både om dårlig selvtillit på senterets grunnleggende kvaliteter, og billige kompromiss for å henge med i tiden. Resultatet er at det som egentlig er ganske kule bygg, framstår som ikke-steder.

Det ligger også en kvalitet i det å være et lav-intensitetssted sammenliknet med, la si, Alnasenteret langs E6. En rolig atmosfære kan i mange sammenhenger være ønskelig, for eksempel i forbindelse med jobb, studier, servering eller uteopphold.

Siden millenniumskiftet har en ny variant av nærsenteret dukket opp som element i nye boligprosjekt, men da under betegnelsen «torg» - Løren Torg, Røa Torg, Ensjø Torg. Disse nye handelstedene skiller seg fra de gamle nærsentrene ved at de har satset mer på uteoppholdskvaliteter og opplevelse, enn parkering og nyttehandel. De har gjerne aktiviteter som følger årshjulet, markedsført gjennom digital kommunikasjon med en egen visuell identitet: Torget som brand.  

«Transaksjonen» mellom kunde og senter blir ikke like tydelig, og selv om dette ikke er torg i ordets tradisjonelle betydning, så legges det til rette for menneskemøter og folks kreative bruk av offentlig rom. Om de som bygg er mer interessante som et klassisk nærsenter kan diskuteres. De har i hvert fall ikke den samme autentisiteten.

Gjennom å dyrke og satse på nærsenternes kvaliteter og potensial, kan man skape mer interessante knutepunkt og lokalsentrum. Dette er viktig for å styrke attraktiviteten på steder i den voksende byen. I nærsentrene kan man redusere den kommersielle logikken i større grad enn på storsentrene, og tilby rimelige lokaler til innovative miljøer og håndverks- og nisjehandel. Nærsentrene kan bli lokale destinasjoner for servering og matkultur, der bildet på drabantbyen og småsteder som hurtigmatens domene, blir utfordret av en mer økologisk profil. Ikke glem at Groruddalen regnes som noe av landets best matjord!

Videre kan nærsenterne fungere som utstillingsvinduer for overgangen til mer grønn mobilitet gjennom å ri rom til sykkelkultur i omgivelser der bilen fortsatt dominerer – verksted, el-sykkel butikk og -utleie, kafé og community.

På den måten kan nærsenterne ta tilbake sin rolle som stedets kraftsentrum og stolthet, der samtidens idealer og behov på ny kommer til syne i design og program.

Og hvem skal stå for dette? Det kan være mange interesser bak ønsket om å heve steders attraktivitet og status. Både offentlige og private interesser kan ønske seg en mer variert demografi i byens ytre deler. Velvilje og samarbeid mellom grunneiere kan være startskuddet for en tettere, fotgjengervennlig bystruktur på bilbaserte steder. Og ikke minst ønsker dagens og morgendagens innbyggere seg flere steder å møtes og hygge seg.

(Rodeo arkitekter jobber for tiden med sentrene på Kalbakken og Løkketangen).