– Slutt å legge ord i munnen på Arkitekturopprøret, skriver Ida Messel

Det er ikke rart at Arkitekturopprøret begeistrer, også arkitekter imellom.

På den ene siden kan det være et slags Stockholmsyndrom i spill, hvor man ikke vil befinne seg på feil side av pekefingeren til opprørerne så lenge man er fanget i samme skolegård.

På den annen side er det sympatisk at så mange bryr seg om hvordan det ser ut i byen. Kanskje kan det komme noe godt ut av at engasjementet fanges og videreføres, hvis man bare stiller seg tettere sammen.

Suksessoppskriftene fra historien innebærer ofte at det står en eller annen figur og lokker massene til seg med rolig akademisk stemme – en slags Alphonse de Lamartine, poeten som bidro til å etablere den andre franske republikk i 1848.

Mange grunner til å ikke adoptere opprøret

Men i arkitektenes iver etter å samles om mer kvalitet i arkitekturen, er det mye som forsvinner i oversettelsen av arkitekturopprørets faktiske plattform. Arkitekturopprøret har formulert høyst konkrete løsningsforslag:

Det er «språk vi forstår: anerkjente former», «fri bane for bygg av tradisjonell form» og mindre tomprat fra «en arkitektonisk elite som med sin organisasjonsmakt undertrykker tradisjonell estetikk». Visuell støtte finnes i hopetall i kanalene deres. Da er det uriktig å vanne ut appellene ved å tolke dem i retning av generelle diskusjonspunkter.

Når arkitekter og den estetiske opinionen oversetter Arkitekturopprørets stilbegrep til å handle om generelle egenskaper som dybde, variasjon vs. uniformitet, farge, autentisitet i materialpallett og andre vedtatte «kvaliteter» i arkitekturen, underkjennes opprørets historiesyn og tilnærming til arkitektur.

Stilbegrepet opprørerne bruker, favoriserer formen på elementer og detaljer fremfor andre aspekter. Hva formen er laget av, hva formen gjør, eller ‘betyr’ er mindre viktig enn hvordan den ser ut.

Dessuten viser arkitekturopprøret stadig at de ikke er så opptatt av utstrakte arkitekthender. Å ta arkitekten i hånda skader inntrykket av opprøret som elitekritikk. I AO er det nemlig ikke juristen, markedsføringsmogulen eller den privatpraktiserende psykologen som inngår i eliten, men arkitekten. Når arkitekten er eliten og eliten er folkets fiende, er gruppen avhengige av å kunne forene seg om et nokså stabilt retorisk fiendebilde av arkitekten.

Arkitekt, skap ditt eget opprør

Den aller viktigste grunnen til at det er uriktig å mele sin egen kake med Arkitekturopprøret, er likevel at arkitekten kan og bør bruke sitt eget mel. Det er helt nødvendig for arkitektene selv å formulere egen modernitetskritikk uten at den springer ut av Arkitekturopprørets historisme og kitsch.

Er den historiske byen lukten av hestemøkk i gatene? Klesvask på vift i mørke bakgårder? Er det en dorisk søyle? Eller kan den lære bort noe helt annet? Det aller verste med modernismen er den brede, strie kosten som pensler bildet av historien som en død vev av upraktisk nostalgi.

Det aller beste med modernismen (i den grad den fortsatt lever), er at den har potensiale til å være refleksiv. Man kan gjennom funksjonalismens eget prisme vurdere om det rasjonelle egentlig var så rasjonelt når det kom til stykket. Dette prøvde CNS, Arne Korsmo & co i PAGON allerede i 1952. Kanskje sank ikke ordene helt inn, eller så er det nye ord som trengs.

Det viser likevel muligheten for å legge den modernistiske, sosiale ingeniørhjelmen til side og undre seg mer over hvordan liv utfolder seg, heller enn hvordan planleggeren skal «utfolde liv». Det handler ikke bare om at faget blir morsommere for alle involverte jo mer innlevelse som kreves, men noe så basalt som at hus skal være formålstjenlige verktøy i gode liv – noe som innebærer at de er fine.