Etter sommerens UIA-kongress: Arkitekturens håp ligger i engasjement og motkraft

En naiv optimisme

For på verdenskongressen i København var kontrastene store. I det offisielle programmet kunne vi lytte til glade næringsministre, som vår egen Jan Christian Vestre, som tilsynelatende mener at alt kan løses med kreativt design og litt ny teknologi.

Eller fra næringslivsledere som styreleder i Siemens, Jim Hagemann Snabe, som etter å ha delt egne erfaringer fra en smeltende innlandsis på Grønland, konkluderte at det hele nå mest fremstår som en fantastisk forretningsmulighet.

Men det var ingen motforestillinger over det faktum at de største og rikeste allerede gjør svimlende profitt på en krise som truer milliarder av fattige mennesker med hjemløshet, der klodens skoger brenner ned, elver flommer over, havet koker, og verdens bestander av ville fugler, dyr og innsekter er redusert til nær utryddelse.

En annen virkelighetsbeskrivelse

Selv var jeg heldig og deltok for det meste i konferansens vitenskapssesjon med tittelen Design for partnerships for change med undertittelen «Reframing agency» som var et av seks deltema. Det var bokstavelig talt en annen verden, der vi var henvist til det mørkeste og mest utrivelige konferanserommet på Bella-senteret.

Men det var også mentalt og erfaringsmessig en annen verden, der vi i tre dager samtalte om virkelige problemer og løsninger for virkelige mennesker og steder. At programtittelens første ledd antyder at design er løsningen må tilskrives tidsånden der alt anses som et marked som kan håndteres med en quick-fix – der det alltid kan komme noen eksperter utenfra og designe et produkt, selv om problemene i realiteten er av økologisk, sosiologisk eller (alltid) politisk art.

Bortsett fra det, var det ikke mange enkle løsninger som ble presentert i sesjonen, men reelle prosjekter og problemstillinger fra hele verden som ble båret frem av dypt engasjerte og kunnskapsrike mennesker i den konteksten de lever og virker. Det hele ble ledet av arkitekt/kunstner Sandi Hilal (Decolonizing Architecture Art Research) som har med seg eksistensielle erfaringer fra sin oppvekst i et okkupert og undertrykket Palestina, bosatt i Sverige, og arkitekt/PhD Merve Bedir (Aformal Academy) som er fra Tyrkia, bosatt i Nederland.

Begge er sterkt kritiske til den koloniale realiteten store deler av verden lever under, og begge ønsker å utfordre den konformiteten som vårt nyliberalistiske system har påført akademia.

Kunnskap som motkraft

Allerede lenge før konferansen samlet de derfor alle som hadde fått antatt sine essay og artikler i flere felles zoom-møter tilpasset deltakere fra alle verdensdeler og tidssoner – samtaler som fortsatte sittende i sirkel på Bellas teppegulv. Med en kritisk tilnærming til samfunnets, og spesielt akademias, internaliserte forestillinger om gyldig kunnskap, ble de individuelle og kollektive erfaringene løftet frem til et nivå der troen på menneskers evne til forandring antok format av genuin motkraft.

Så i den grad jeg kan finne et snev av håp etter konferansen kommer det ikke fra politikere eller investorer – og heller ikke fra de mange selvbevisste arkitekter som med stolthet viser frem sine påstått «bærekraftige» megabygg – enten det er fra Midtøsten eller Sentral-Asia.

Men kanskje finnes det en overlevelseskraft hos de utrettelige frivillige arkitektene på Filippinene som gjennom organisasjonen United Architects of the Philippines reiser rundt i et stort og ofte vanskelig tilgjengelig øyrike for å hjelpe lokalbefolkningen med å organisere seg i plansaker som angår deres omgivelser og livsvilkår. Eller fra Ariel Hernán Jacubovich som jobber innenfor strategien «assembly architecture» og hjelper mennesker i Latin-Amerika med å realisere samfunnsviktige lokale prosjekter gjennom samarbeid.

Bare to enkle eksempler fra rundt 40 sterke fortellinger om oppriktig engasjement, kunnskap og innlevelse. For de som vil la seg inspirere kommer alle artikler og essays i bokform fra Springer Publishing ganske snart.

Håpet ligger i erkjennelse og endring

Jeg skulle ønske at vår næringsminister tok seg tid til noen av disse historiene – for de tar tid å absorbere.

Og arkitektene selv burde i alle fall gripe slike muligheter til å samtale i en humanistisk og antikolonial ånd, og ikke på premissene gitt av den globaliserte industrikapitalismen som representerer det motsatte – selv om de så opportunt forsøker å få det til å høres annerledes ut, slik Siemens-direktør Snabe gjorde i sin optimistiske, men for meg dypt dystopiske tale.

Håpet ligger vel da ikke primært i mer «design», hvis det betyr markedstilpasning og pynting på et ødeleggende system, men nettopp i Reframing agency; community participation; commons; design; land som peker frem mot en mye mer omfattende systemendring.

Selv om ansvaret selvsagt ikke kan tilskrives arkitektene alene, la «The Athen Charter» praktisk talt grunnlaget for modernismen i arkitektur og planlegging, og var på godt og vondt med på å forandre en hel verden. At UIA-kongressens ti velmenende og oppsummerende punkter skal få en tilsvarende betydning er nok illusorisk, til det har problemene blitt for store og komplekse.

At arkitekturen likevel kan gjøre en forskjell på det lokale plan er åpenbart, men da må profesjonen i langt større grad enn i dag være en motkraft, og erkjenne krisen(e) som høyst konkrete og eksistensielle økologiske og sosiale problemer og ikke primært som nye forretningsmuligheter.