«Tiden for kontrast er forbi»

For litt siden brant flere gamle trehus i den eldste delen av Kragerø. Heldigvis ble ingen skadet og man unngikk en storbrann, men mange er lei seg for at tre bygninger ved torget nå er tapt. Nå starter diskusjonene om hva man skal gjøre på branntomtene. Hva representerer våre gamle trehusmiljøer, og hvilken status har eldre bygninger i dag?

Første mai 1956 gikk bergensere i tog. Det er lite uvanlig med et første maitog, eller engasjerte bergensere for den saks skyld. Men bildet fra demonstrasjonen viser at bergensere gikk i tog for å rive Bryggen i Bergen. På bildet kan vi se plakater med illustrasjoner av modernistiske forretningsgårder, og ifølge en gallup i Bergens tidene mente tre av fire bergensere at «skrammelet» måtte rives.

Bryggen ble reddet, og ble skrevet inn på Unescos verdensarvliste i 1979.  I dag er det Bryggen som er motivet når folk skal vise bilder av byen. Bygningsmiljøet er en viktig del av Bergens identitet, og et turistmål som gir inntekter til eiere og kommunen.

I dag ville ingen med vett og forstand foreslå å rive Bryggen i Bergen - tvert imot virker tanken så sprø at den nesten ikke er til å tro. Like sprø som planen for 12 felts motorvei gjennom Oslo, som også medførte riving av hele nedre Grünerløkka. Der ble det planlagtmoderne høyblokker. Daværende byplansjef Rolfsen påkalte skjebnen: «Det er ingen vei utenom. Datamaskinene fortelles oss at motorveien må komme». I dag er Birkelunden ett av våre 13 fredete kulturmiljøer, og Grünerløkka et elsket sted i Oslo.

Riveiveren feide over landet i etterkrigstiden, og tradisjonell arkitektur ble kastet på båten. Landet skulle bygges med nye materialer, nye ideer og stor tro på at man nå hadde funnet den arkitektoniske løsningen på hva som ga mennesker gode liv. Bilen var all byplanleggings utgangspunkt.

Arkitekturvernåret i 1975 ble et vendepunkt, og den den nye ministeren i det nye Miljøverndepartementet, Gro Harlem Brundtland, reddet Nordre Sjøbod i Halden fra riving og 1970-tallets byutvikling. Etter dette vokste erkjennelsen av at eldre bygninger og bygningsmiljøer hadde verdi. Selv om mange eldre bygningsmiljøer ble revet i tiårene etter andre verdenskrig, har vi mange igjen.

Fremdeles får kulturmiljøforvaltningen saker der eldre hus skal rives for å etablere parkeringsplasser. Dette tilhører heldigvis sjeldenhetene, for pendelen har svingt. Det er fristende å finne fram sitatet fra min pensjonerte riksantikvarkollega Jan Andersen: «Ettertiden vil alltid gi oss rett».

Tidligere snakket vi om vern eller utvikling. Nå snakker vi om utvikling gjennom vern. Bevaring er bærekraftig, og kulturarven er en ressurs i by- og stedsutviklingen. Kulturarven er både verdier og felles goder for dagens og fremtidens samfunn, og er viktig for å ta vare på og utvikle attraktive byer og steder. Kulturarv kan bidra til å styrke byers omdømme og konkurransekraft, og til å tiltrekke seg arbeidskraft og besøkende. Røros er et godt eksempel: kulturarven er et fundament for utviklingen og en del av merkevaren Røros. Tallenes tale er klar: turister og tilreisende genererer en halv milliard pr. år for Rørosregionen, og kulturarvturisme utgjør en stor del av dette.

Det er altså store verdier som kan  gå tapt om vi bygger slik at det ene stedet i Norge kan forveksles med et annet.

Vi skal ikke underkjenne kulturmiljøenes opplevelsesverdi. Den historiske byggeskikken og de karakteristiske trekkene ved bebyggelsen er med å gi byer og steder særpreg og egenart. I by- og stedsutvikling er det viktig at kulturmiljøet ikke behandles som en samling av enkeltbygninger, men som en helhet. To av Riksantikvarens råd til byutvikling og byreparasjon, som i Kragerø, er at nye tiltak innordner seg eksisterende bebyggelse og viderefører miljøets egenart og særpreg. Kontrasterende utforming og uttrykk bør vi unngå.

Her er det kanskje noen som straks finner fram Veneziacharteret - traktaten fra 1964 som angir det internasjonale rammeverket for bevaring og restaurering av historiske bygninger. Der står det blant annet at alle tilføyelser (…) skal bære preg av vår tid. I mange år har charteret blitt tolket dithen at nye tilføyelser i byer skal gjøres som kontrast.

Det er mangt og meget å si om kontrast som arkitektonisk virkemiddel. Det finnes gode eksempler. Men i det store og hele er eldre kulturmiljøer mye viktigere enn at arkitekter (og andre) skal realisere det som til enhver tid er «vår tid» som småbiter  i våre historiske bymiljøer.

Da er det interessant å se at debatten om byutvikling og arkitektur engasjerer flere, og at arkitektstudenter kaster seg over oppgaven med å bruke og utvikle det vi har, heller enn å tegne uten særskilt tanke for omgivelsene. Generasjonen som prediker nybygging og at ideen til verket skal komme fra sitt eget hode, sitter trygt plassert i hornet på veggen.

Les mer om Arkitekturs spaltistkorps her.