Hver gang vi stanges

Gamle sanger om igjen

Generaliteter hører kanskje med for nyansenes skyld, men desto mer vekt får det når noen skjærer gjennom tåken. «Kommer vi til å gråte hvis dette bygget brenner om 400 år?», spurte partner i Lundgaard & Tranberg, Pil Høyer Thielst ut i luften da hun holdt sitt innledende innlegg i den første debatten om hva vi vil med det vi bygger.

Setningen forteller litt flåsete om hvordan vi leser oppgaven: er det Notre-Dame eller er det ikke?

Enten man er fortvilt arkitekt, politiker, gjengs innbygger eller arkitekturopprører er det forståelig at man vil skjære gjennom diskusjonene om byggkvalitet og hekte på tilhørernes følelsesliv: kommer vi til å gråte om det brenner? 

Så søvndyssende er det å forestille seg denne byggemaskinen som fortsetter å presse ut dårlige omgivelser, at man får lyst til å vekke noen momentant. Derfor er det i det store og hele ikke så stor forskjell på stygt/pent-diskusjonen og kvalitet-diskusjonen.

Selv om mange fagpersoner vil skrinlegge den første diskusjonen, må man vedkjenne seg at mye handler om ordvalg som sitter på ulike måter i ulike munner som vil snakke om dette. 

Stygt/pent-diskusjonen og kvalitet-diskusjonen er ikke direkte oversettbare, men de har en liten ulempe til felles i snarveien de tegner opp. I måten de skjærer gjennom de repeterende diagnosene som står og stanger i veggen tilbyr de en falsk klarhet i hvordan de ser for seg diskusjonsmotstanderen.

Finnes det personer eller grupper i Norge i dag som egentlig rett-fram vil vedkjenne seg at de ønsker lavere kvalitet på det bygde, eller eventuelt styggere bygg?

Arkitekturpolitikk: ZZZZ?

I norsk kontekst fortsettes fra mange hold å løftes fram mer individuelle faktorer som idealisme, kompetanse i «håndplukkede team» og fellestrekk ved ambisjoner og ansvarsfølelse i de ulike delene av byggeriet, som motorer for kvalitet. Så synes det også å være økt bevissthet omkring mangelen på tilretteleggende, regulerende ytre mekanismer rundt disse prosessene.

Det ymtes om behovet for arkitekturpolitikk, men det er fortsatt vagt hva det innebærer. Så fort som den politiske modellen med byarkitekter var begynt å spre seg gjennom landet begynte de samme kontorene å stenge dørene eller trues med det. Før man begynner å evaluere de politiske alternativene, for eksempel Oslos «seksjon for arkitektur og urbanisme» kan det kanskje nytte å se til Danmark.

I høst kommer etter sigende ny arkitekturpolitikk i Danmark, og derfor var Thielst invitert til å snakke under Arendalsuka. Hun er i ekspertutvalget som er nedsatt av det danske kulturdepartementet og gjorde betydningen av arkitekturpolitikk utvetydig i hvordan arkitektur inngår i «demokratiske samtaler om hvordan vi innretter samfunnet vårt».

Resultatet av ekspertutvalgets arbeid vil neppe bli nye sett med lover eller regler, men veiledende strategier. Til nå har de produsert et innledende dokument som skisserer opp ni gjennomgående hovedproblemer:

1.     For lite arkitektonisk kvalitet for penge- og ressursbruk

2.     Mangel på utvikling, formidling og anvendelse av nye bærekraftsløsninger

3.     Manglende forbindelse til naturen i det bygde miljøet

4.     Manglende liv i bysentra

5.     For mange tomme hus

6.     Begrenset areal og press på natur

7.     For høy ressursbruk per enkelt bolig

8.     Sosiale segregeringsmønstre

9.     Uforløst potensiale i tredje boligsektor

Spørsmålet om nærdemokrati

Mye av innholdet, om ikke alt, går igjen i samtaler her til lands, og flere punkter ble løftet frem under Arendalsuka også. Samtalene dreide både innom eiendomspolitikk og eierskapsstrukturer, naturhensyn som brekkstang for kvalitet og nye blikk på samferdsel og infrastruktur.

Det individuelle perspektivet som ofte trekkes frem blant arkitektene oppleves kanskje noe malplassert blant de store strukturdiagnosene, men det er nok bred enighet om at faglig kompetanse og ansvarsfølelse er utslagsgivende. 

I spørsmålet om hvordan vi rigger så individuelle faktorer som kompetanse og ansvarsfølelse får skinne sterkest mulig, synes det å være viktig å snakke litt mer om kommunepolitikk og nærdemokratiske ordninger.

Danskene er foreløpig krystallklare på at nøkkelen er å finne god politikk for å føre mer beslutningsmyndighet ut i kommunene, gjerne så lokalt som mulig, selv om det gjenstår å se hva som blir den konkrete ordlyden i ekspertutvalgets arbeid blir. Er det like tydelig hva og hvordan vi mener om dette spørsmålet i Norge, og blant norske arkitekter?

I friksjonen mellom stat- og kommuneøkonomi i Norge per i dag har det dannet seg en dyp, byggepolitisk sprekk over tid som ganske mange gode intensjoner forsvinner nokså sporløst ned i. De arkitekturpolitiske redskapene vi har i dag til å hente frem noen av de intensjonene duger ikke nok til formålet om å bygge bedre, ei til formålet om å bygge mindre ned.

Diagnosene om hvorfor vi bygger dårlig begynner å bli mange og gode, og vi synes å ha landet på et svar om at ingen egentlig vil bygge rett ut dårlig, selv om prioriteringslistene ser ulike ut. Kanskje kan det hjelpe mot å stoppe der for å stange i veggen, med mer faglig og politisk stillingstagende til spørsmålet om overordnet politikk versus nærdemokrati, og følge etter pengebruken der som sådan.