Meninger / Kommentar
Den sårbare byen
Av Peter Butenschøn
– Hvordan i all verden har vi klart å få til godt byliv når vi ikke har hatt høyhusene til hjelp, spør Hanna Geiran
Det er helt klart at et levende byliv og sosial bærekraft ikke er avhengig av høyhusets velsignelser.
Av Hanna Geiran
Det er helt klart at et levende byliv og sosial bærekraft ikke er avhengig av høyhusets velsignelser.
Av Hanna Geiran
Hanna Geiran er arkitekt og riksantikvar i Norge.
Foto: Øyvind Aase FlugeSom dere skjønner, og for sikkerhets skyld: Jeg er ironisk. De siste månedene har vi hos Riksantikvaren fått presentert en del høyhusprosjekter. Prosjektene er ulike, men de har felles retorikk:
Alle skal legge til rette for sosial bærekraft og godt byliv – gi noe tilbake til byen - men kun dersom det er mulig å få bygget et skikkelig høyt hus på tomta. Prosjektet skal regnes hjem, må vite, og vi blir fortalt at den sosiale bærekraften og det gode bylivet dessverre går fløyten dersom ikke høyder og utnyttelsesgrad kan maksimeres – og litt til.
Høyhuset skal bli bærekraftig på alle måter, gjerne med et bibliotek for innvandrerjenter, og det skal i alle fall være rips på taket som lokalbefolkningen kan høste. Kanskje skal frivillige lag og foreninger få kontorer – i hvert fall i en periode – og det skal selvfølgelig være et pulserende kafé- og restauranttilbud i førsteetasjen. Eller hvorfor ikke en «fresh co-working space» for deg som er gründer?
Alt dette inviterer deg inn i høyhuset, slik at du ikke slenger rundt der ute på gaten og driver dank.
For godt til å tro på
At høyhus er en garantist for at bylivet blir bra har jeg litt vanskelig for å tro på. Bylivet skjer ikke bare innendørs, selv om vi er i Norge, og det handler om at gode prosjekter skal skape en by hvor vi liker å oppholde oss – også ute på gaten.
Mange sier at de vil bygge med kvalitet, men begrepet kan fort virke hult og tomt når det ikke blir konkretisert. Det er jo ikke bare husets innhold og potensial for sosial bærekraft som ene og alene skaper kvaliteter. Alle som planlegger og tegner må også kunne svare på hva bygningen i seg selv gir av merverdi til byen og til majoriteten som oppholder seg i byen utenfor huset.
Jeg er ikke en prinsipiell motstander av høyhus. Men det er viktig at vi etterlater oss en by hvor gatene er vennlige og trygge, hvor vinden ikke uler mellom husene og slagskyggen ikke dominerer med unntak av kl. 12:00 den 22. juni, og hvor høyhusene ikke lener seg tungt over de mer beskjedne høydene vi finner i ellers i norske byer og steder.
La meg også si dette:
Det er helt legitimt å ville bygge et høyhus. Det er også helt fint å ville investere i sosial bærekraft, enten av ditt gode hjerte eller for å selge inn prosjektet til lokalpolitikken.
Alle skal ha en plass i solen
Men vi må også skape byer hvor kulturminner og nåtidens bygg får sin plass i solen. Hvor innvandrerjentene kan spise is utenfor bygningen. Hvor gründerne tar med pc’n ut på en benk. Hvor ripsen kan bli moden på gateplan.
Dette er det mulig å få til uten at alle tiltak for sosial bærekraft er knyttet opp mot profitten til et bygg på 70 meter og mer. Vi har et variert og aktivt byliv i dag mange steder i Norge, og ganske mange har allerede funnet det verdt å utvikle både forretninger og kafeer på gateplan, arbeidsplasser for gründere og andre, lokaler for foreninger og andre uten at et høyhus var et nødvendig premiss for bylivet og investeringen.
Grünerløkka og Majorstua er blant stedene i Norge med høyest utnyttelsesgrad. Ikke er det høyt, og ikke er områdene preget av nye «signalbygg».
Det er rett og slett svært tette byområder hvor folk trives med å bo eller besøke.
Det er helt klart at et levende byliv og sosial bærekraft ikke er avhengig av høyhusets velsignelser.
