Meninger / Kommentar
Etterlysning: Ambisiøse bypolitikere
Av Kyrre Sundal
Før sommeren satte Aftenposten dette spørsmålet på dagsorden: Hvilke kulturskatter må reddes først? Fra NRK fikk jeg og flere av Trondheims innbyggere spørsmål etter at Grotteklosteret i Ukraina ble bombet: Hva ville vi i Norge følt dersom Nidarosdomen brant?
Tanken om at et av våre mest ikoniske kulturminner kunne gå tapt vakte sterke reaksjoner.
Slik er det med kulturarven. Når den er borte, er den borte for alltid. Når et kulturminne går tapt, mister vi en viktig del av oss selv, vår tilhørighet og vår identitet.
I Ukraina ser vi at kulturarven blir utsatt for angrep. Dette handler om å destabilisere samfunnet og ødelegge folkets felles identitet. For det er dette kulturarven betyr: Felles historie, noe som er «oss» og noe som skaper et felles vi.
Siden angrepskrigen i Ukraina startet, har 545 kulturarvsobjekter gått tapt. I Norge har vi også fått øynene opp for at en krig kan komme. Men hvilken rolle spiller kulturarven hvis det verste skulle skje?
I Norge er kulturarven tatt inn som en del av det sivile totalforsvaret. Denne anerkjennelsen av kulturarvens betydning er vi hos Riksantikvaren glade for, og det er helt i tråd med Haag-konvensjonen. Den har til hensikt å beskytte kulturarv som historiske bygninger, monumenter, museer, arkiver, kunstverk og arkeologiske steder mot skade, ødeleggelse og plyndring under krig og væpnete konflikter.
Den kommer også med forpliktelser. Diskusjoner om en liste – hva skal vi redde først – vil være en del av dette.
Denne oppgaven har vi startet på. Dette er et samarbeidsprosjekt, fordi kulturarv ikke bare er de fysiske objektene Riksantikvaren har ansvar for. Det er tradisjoner, kunst og levende kultur, og små og store kulturminner som definerer hvem vi er og hvor vi kommer fra.
Mange institusjoner, kommuner og virksomheter har beredskapsplaner, men er de rettet mot en krig? Listen som ble presentert i Aftenposten vil mange kunne nikke til – dette er objekter vi kjenner og som har stor betydning for oss.
En kulturvernkanon eller en liste over norske ikoner vil skape diskusjon om hva som er verdig en plass på listen, og ikke minst: hvorfor er ikke kulturminne x, y og z med? Noen kan til og med stille spørsmål ved om en slik liste i det hele tatt skal være offentlig kjent.
Norge styrer etter fire hovedprinsipper for beredskapsarbeid. Ett av disse er å håndtere kriser på lavest mulig nivå. I mange tilfeller vil dette bety kommunene. Dette betyr at kommunene står med mye av ansvaret for å være forberedt når krisen inntreffer, og de må ha klare prioriteringer innenfor sitt geografiske område.
I juni lanserte DSB en veileder for beredskap, der kulturarven er med. Riksantikvaren har jobbet med maler for risiko- og sårbarhetsanalyser i samarbeid med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. De er nyttige, også for å være beredt ved naturkatastrofer og for å møte klimaendringene.
Likevel vil alle og enhver ha et ansvar for å redde kulturarven når krisen inntreffer. I planene som samfunnet må lage, må det også ligge en prioriteringsdiskusjon. Er stavkirkene viktigere enn Nidarosdomen? Er Nationaltheatret et norsk ikon på linje med Bryggen i Bergen? Er Altas verdensarv med den eldgamle bergkunsten mer sentralt enn Snøhettas ikoniske operahus?
Prioriteringen blir det debatt av, men at kulturarven må beskyttes – det er alle enige om.
