I dagens arkitektur er «The Third Space» en nødvendighet

Det er en onsdag i oktober. Jeg er på Baker Samson på Grunerløkka med en venn. Vi bestemmer oss for å sitte ved et stort vindu som strekker seg fra bakkenivå og opp to meter. Jeg blir sliten av sitteposisjonen min etter en stund, og bestemmer meg for å lene føttene på den lave vinduskarmen. Ingenting unaturlig med det. En dame i hijab går forbi. Plutselig skjemmes jeg og forsøker raskt å sette ned bena. En kulturell kode skapte ubehag i meg.

Vokser du opp i arabisk kultur, blir du tidlig lært opp til å aldri vende ryggen eller fotsålene mot et annet menneske. Det er et tegn på manglende respekt. Arabiske ord som osol (høflighet), terbia (oppdragelse) og akhlaq (oppførsel) prikket meg på ryggen og fikk meg til å ta ned beina. Disse ordene definerer min tillærte oppførsel i offentlighet.

Det er normer videreført av foreldre, familie og det arabiske samfunnet fra barndommen av; en form for felles oppdragelse.

En tredje kultur

Slike episoder opplever jeg stadig. De setter et preg på meg og de preger hvordan jeg bruker arkitekturen litt annerledes enn dem som ikke har vokst opp med de samme kulturelle kodene.

Kultur handler om alt som er skapt av mennesker, og inkluderer alle sider av livet. Som antropologen Arne Martin Klausen en gang sa: «Kultur er ideer, verdier, regler og normer som et menneske overtar fra den foregående generasjonen, og som man forsøker å bringe videre – ofte noe forandret – til neste generasjon.»

Jeg og mange andre lever med to kulturer blandet inn i hverandre: kulturen jeg fikk inn med morsmelken, og kulturen jeg lærte i senere tid.

Disse kulturene er ulike. Allikevel har jeg sydd dem inn i hverandre som et lappeteppe som jeg slenger over skuldrene hver gang jeg trer ut i verden. Hos andre kan disse kulturene eksistere tydelig adskilt. Å leve med to eller flere kulturer krever refleksjon, og fører ofte til en søken etter identitet.

En form for tredje kultur oppstår.

Leter etter dem som ligner på meg

Individer som bærer i seg en tredje kultur, bruker byrommene på en interessant måte. Dette er mennesker som raskt tar til seg de sosiale kodene, og kan tilpasse seg ulike situasjoner og rom.

Mennesker som har vokst opp med to eller flere kulturer oppfører seg daglig som kameleoner. De kan gli inn og ut av både det ene og det andre miljøet, men samtidig føle at de ikke hører hjemme i noen av dem.

«Der jeg ser det er folk som ligner på meg, og som kulturelt synlig er annerledes, der føler jeg behag i opphold i byrommet.» Det sier Samra Avdagic, en norsk-bosnisk designer som bor i Oslo.

Samra har rett når hun uttaler seg om tilhørighet gjennom mennesker lik henne. Jeg finner også tilhørighet gjennom mennesker. Ikke gjennom geografiske områder i byen der jeg bor.

For meg har interiørarkitektur og møbeldesign gitt meg muligheten til å kommunisere med en annen type mennesker enn dem jeg vanligvis ville kommunisert med. Jeg ønsker å bidra til et byrom som er utformet med tanke på å inkludere mennesker fra flere kulturer. Mennesker som meg, mennesker som lever med en tredje kultur.

Basar på Grønland ikke nok

Her holder det ikke å lage en basar på Grønland med arkitektoniske virkemidler som minner om hjemlandet. Ved å forme et inkluderende byrom, et byrom hvor folk kan samles gjennom aktivitet, oppfordrer man til kulturell utforskning.

Man settes utenfor seg selv, og utfører derfor en aktivitet uten forventninger til - eller meninger om – menneskene rundt seg. Man fokuserer heller på hvilke erfaringer disse menneskene kan bringe til bordet, og deres meninger og holdning til aktiviteten som utføres.

Dette skaper first contact-scener, der man gjennom en felles aktivitet kan søke en dypere forståelse av hverandre.

The Third Space

Teorien om The Third Space baserer seg på steder som verken er ditt hjem eller din arbeidsplass. Det er steder der vi møter mennesker som er likesinnet, forbi sosiodemografier.

En plass vi kan nyte sake sammen i en paviliong midt i byen, en plass vi kan knyte tradisjonelle tepper, eller en kaotisk plass som «This is America»-musikkvidoen til musikeren Childhish Gambino.

Et sted må vi starte, fordi kunster Rochelle Nembhard legger det frem så vakkert som «The place in which you fit will not exist until you create it».

Les mer om Arkitekturs spaltistkorps her.