Ingen vil snakke om Sverre

Et oppgitt førjulssukk over at Nasjonalmuseet og AHO i tur og orden trakk seg fra å arrangere lansering og debatt om Norges mest berømte arkitekt.

Av Gaute Brochmann, redaktør

Et oppgitt førjulssukk over at Nasjonalmuseet og AHO i tur og orden trakk seg fra å arrangere lansering og debatt om Norges mest berømte arkitekt.

Av Gaute Brochmann, redaktør

Gaute Brochmann er arkitekt og redaktør i Arkitektur.

Foto: Ingebjørg Semb

«Vi må snakke om Sverre»

Det var tittelen vi valgte å sette på forsiden av Fehn-utgaven av Arkitektur som kommer nå i desember, i anledning 100-års jubileet for Sverre Fehns fødselsdag.

Jeg må innrømme at jeg var litt usikker på hvor riktig denne påstanden er. Fehn er jo den nyere tids mest fremtredende arkitekt i Norge, men samtidig er jeg usikker på hvor aktuell han egentlig er og på hans direkte påvirkning på en ny generasjon arkitekter. Men siden jeg opplever at den modernistiske ideologien han og hans samtidige stod for ikke er blitt skikkelig utfordret, tenkte jeg at dette tross alt var en produktiv tilnærming.

Det viste seg å være riktig. Om enn ikke akkurat på den måten jeg hadde trodd.

Debatten som forsvant

Bladet var egentlig tenkt som et samarbeid mellom Arkitektur, AHO og Nasjonalmuseet. Tidsskriftet som plattform. AHO skulle bidra med innhold som ble produsert i forbindelse med et Fehn-symposium. Nasjonalmuseet skulle fasilitere lanseringen.

Dette endret seg da vi like etter sommerferien fikk en kort telefon fra Nasjonalmuseet der man slo fast at alle aktuelle datoer for lansering var umulige. Forslag om å ha en felles lansering et annet sted ble kjapt avfeid. Det fantes ingen interesse der. I et år hvor museet allerede har fått sterkt kritikk for å neglisjere markeringen av Fehn, syntes dette som en tapt mulighet og som en merkelig defensiv holdning.

AHO fulgte på sin side opp med tekst og billedmateriale av svært høy kvalitet. Det er en glede å presentere gode artikler basert på solid faglig arbeid i årets siste utgave av Arkitektur. Men som utgangspunkt for en debatt om den modernistiske arven Fehn representerer og en mulighet til å gripe inn i dagens arkitekturdebatt, er dette materialet, bokstavelig talt, kun av akademisk interesse.

Redaksjonen produserte derfor selv saker som problematiserer Fehns rolle og setter hans og AHOs arkitektursyn i sammenheng med utfordringer vi ser i dagens arkitektur. Kan det at mange arkitekter føler seg som underleverandør i byggebransjen ha noe med å gjøre at faget aktivt opphøyet arkitekten som individuell poet? Og på den måten frivillig marginaliserte oss fra den store majoriteten av de byggeoppgaver som faktisk foreligger?

Jeg sier ikke at svaret er ja. Men jeg mener at det ikke finnes noen bedre måte å hedre Sverre Fehn på enn å bruke jubileet til å diskutere ham kritisk.

Avlyst på en ukes varsel

Nettopp derfor planla vi en lansering av bladet i samarbeid med AHO, der en slik kritisk vinkling var inngangen. Med «Sverre Fehn 100 år – og gått ut på dato?» som overskrift, siktet vi på å runde av året med en skikkelig modernisme-debatt på fagets egne premisser.

Slik skulle det ikke gå. Mindre enn én uke før lansering, var det AHO som med en kort telefon avlyste arrangementet. Etter et halvhjertet forsøk på å skylde på sykdom og diplomleveringer, kom det frem at dette var noe skolen ganske enkelt ikke ønsket. Å diskutere Fehn som noe annet enn «koseprat» ble for belastende. Dette kunne ikke AHO ta eierskap til. Og så videre.

Vi må snakke om Sverre

Det siste året har NAL sammen med Fritt Ord hatt et seminar om hvorfor ikke arkitekter ytrer seg i det offentlige rom. Vi har sett at Arkitekturopprøret har tatt over ordskiftet fullstendig, og at denne gruppen kontaktes minst like ofte som oss arkitekter når NRK eller andre medier vil ha uttalelser om arkitektur.

Da vi planla en Fehn-utgave for ett år siden, tenkte jeg at dette ville være en kjærkommen anledning til å ta diskusjonen tilbake til faget. I stedet er opplevelsen at de to institusjonene som har best forutsetning for å bidra til å sette en slik dagsorden – Arkitekturmuseet og AHO – på ulikt vis frasier seg muligheten til å påta seg en slik oppgave.

En ting er at de i tur og orden avlyser lanseringer med Arkitektur, det kan være konkrete, praktiske årsaker til det. Det som bekymrer meg, er det jeg opplever som en reell berøringsangst i forhold den praktiske virkeligheten vi arkitekter agerer i. Man vil ikke ut i ubehagelige debatter. Man vegrer seg for å utfordre de faglige normene. Man ser på spissformuleringer som noe banalt, og trekker seg unna debatten i mediene fordi den ikke foregår på et nivå vi kan nedverdige oss til. Samtidig som vi klager over manglende innflytelse.

Jeg trodde det var nødvendig å snakke om Sverre før jeg startet arbeidet med Fehn-utgaven vår. Og etter å ha opplevd de defensive holdningen til våre ledende institusjoner på kroppen, kan jeg si at jeg vet det er nødvendig.

Ikke på grunn av hans arkitektoniske stil. Men fordi han representerte et ideal om abstraksjon og tilbaketrekning fra virkeligheten som fortsatt står mye sterkere enn jeg hadde forestilt meg.