– Ja til trikk på kirkeveiringen, skriver Rainer Stange

Oslotrikken

Oslo er også en skikkelig trikkeby, med lang og viktig historie tilbake til 1875 med hest som drivkraft. Den første elektriske sporvognen kom i 1894, som etter en navnekonkurranse ble døpt til Trikken, forkortelse for elektrikk. Sporveien har nå kjøpt inn 87 nye trikker fra spanske CAF, med navn SL18.

Trikkene har et oppsiktsvekkende og tiltalende design, som er i ferd med å bli ei merkevare; blåtrikken brander Oslo. De nye trikkene står sentralt i Trikkens strategi. Sporveiens overordna mål for nyinnkjøpa er å kunne tilby 100 millioner trikkereiser i 2030, en fordobling av dagens reiser, i det etaten beskriver som et attraktivt, robust og kostnadseffektivt trikketilbud.

Trikken som verktøy for byliv

Som landskapsarkitekt har jeg et estetisk og urbant utgangspunkt til trikken. Mens buss betyr gummihjul på asfalt, kan trikken gli elegant over brustein og plen. Den kan kombineres med byliv, og jeg anser derfor trikken som bykultur. Man skjønner hvor den skal og på den måten tiltrekker den seg folk i alle aldre, kjønn og etnisitet. Jeg har erfart gjennom mange års arbeid med byrom som Carl Berners plass og Dronning Eufemias gate, åssen en moderne trikk fullstendig forandrer en samferdselskorridor til gater og plasser.

I disse prosjektene er da også hele gatesnittet opparbeida med nye beplanta gater og fortau. Her er trikken gitt hovedrollen på bekostning av privatbilen. For næringslivet betyr trikken forutsigbarhet for investeringer. I Oslo gate/Schweigaards gate i Gamlebyen merket de næringsdrivende nedgang i kundegrunnlaget fra dag én da trikken ble lagt om.

I Dronning Eufemias gate tok det noen år mens bussen regjerte, og det var egentlig ganske brutalt med de aggressive bussene. Da trikken kom, var det akkurat som om generalen kom inn i gata. Trikken har et siviliserende og humaniserende trekk. De satte bussene på plass. Det er hyggelig når trikken kommer. Jeg tenker «Oi, her har vi en hovedstad i Europa med ordentlig trikk». Jeg føler meg privilegert og rik med en ordentlig bytrikk som går på skinner.

Trikk på kirkeveiringen

Kirkeveien er bygd som ei parkgate i henhold til Harald Hals’ generalplan fra Kristiania til Stor-Oslo. Kirkeveiringen eller Ring 2 egner seg veldig godt til å ha skinner, slik som det er i ringgatene i Wien og Paris. Den nye ringtrikken i Paris er at av Europas største trikkeprosjekter, der over dobbelt så mange nå tar trikken i forhold til dem som tok bussen før. 

Skinnefaktoren i Oslo ligger på 16-17% påslag for trikk i stedet for buss, mens eksemplene fra Bergen og Paris er mye høyere. Sporveien har nå en viktig plan om å forlenge trikketraseen fra Majorstua til Carl Berners plass. Egentlig burde den ikke stoppe der, men dras videre bort til Helsfyr, så ned Strømsveien over Vålerenga, via Schweigaards gate og Grønland, inn til Oslo S. Den er også med på å skape god næringsutvikling langs denne traséen; Adamstuen, Ullevål og Lovisenberg er tre store utbyggingsområder rundt Kirkeveiringen.

Trikken er bykultur

Jeg var i Trondheim sommeren 1988, da de akkurat hadde lagt ned et velfungerende trikkesystem. Det ble umiddelbart et savn, og Trondheim har aldri blitt den samme etterpå. Jeg får vondt i magan av å tenke på det. Nå er gatene nesten fullstendig motoriserte med brede asfaltgater uten verken trikk eller beplanta fortau. Stavanger og Trondheim har i stedet valgt de såkalte superbussene, som skal lissom se ut som en bytrikker, men er en skikkelig nedtur. Trondheim og Stavanger vil aldri få wow-faktoren inn i byrommet. Bussen, super eller ei, forblir buss på gummihjul på asfalt, og vil aldri gi noe mer enn transport.

Noen vil også ha superbuss på Kirkeveien, men nå har vi et ordentlig trikkesystem allerede, og det er ingen grunn til å introdusere enda et system. Trikken derimot, skaper et bedre byrom, en hyggeligere by og er bykultur. Framtida går på skinner.

Leve trikken!