– Jeg ber den nye presidenten om å unngå tom retorikk og politisk korrekthet, skriver Maisam Mahdi

Inspirert av Kyrre Sundals innlegg og ønskeliste til den nye presidenten i NAL, føler jeg, som en brun innvandrerkvinne, et sterkt behov for å tilføye min egen stemme til denne viktige dialogen.

Av Maisam Mahdi

Inspirert av Kyrre Sundals innlegg og ønskeliste til den nye presidenten i NAL, føler jeg, som en brun innvandrerkvinne, et sterkt behov for å tilføye min egen stemme til denne viktige dialogen.

Av Maisam Mahdi

Maisam Mahdi er interiørarkitekt og møbeldesigner i Arkitektskap, og del av Arkitekturs faste spaltistkorps.

Foto: Gitte Paulsbo

Mens den opprinnelige ønskelisten fremkom fra et hvitt perspektiv, ønsker jeg å belyse behovet fra et annet synspunkt. Vår nye NAL-president, en hvit kvinne, er rettmessig anerkjent for sin imponerende CV og sin lidenskap for arkitektur. Jeg hedrer henne helhjertet, og venter spent på hennes krefter inn i ny posisjon.

Likevel, som en innvandrerkvinne, bærer jeg på bekymringer som kanskje ikke er like synlige i dagens ledelsesstrukturer.

Jeg håper den nye presidenten kan initiere en bevegelse som virkelig setter fokus på arkitektur for ALLE—en arkitektur som er like inkluderende for den skeive, miljøbevisste, privilegerte, religiøse, alenefaren og enhver annen.

Jeg forestiller meg ikke bare småskalakonsepter som fyller første etasje i boligblokker eller andre forlatte vegger – jeg drømmer om dedikerte, velorganiserte kulturelle rom som kan romme alle samfunnsgrupper. Inkludering skaper ikke bare tilhørighet og selverdi, men også en dugnadsånd som styrker hele samfunnet økonomisk og sosialt.

Jeg ber den nye presidenten om å unngå tom retorikk og politisk korrekthet. "Arkitektur for alle" bør være mer enn bare ord. Det bør være en handling og en kontinuerlig praksis.

Jeg vil også oppfordre den nye NAL-presidenten til å legge stor vekt på feltarbeid. Dette innebærer å «være på gulvet», å arbeide direkte med mennesker som arkitekter vanligvis ikke møter i sin daglige praksis. Bare gjennom direkte engasjement kan vi utvikle en genuin forståelse og omsorg for andre samfunnsgrupper enn våre egne.

Videre håper jeg at presidenten kan bidra til å skape det jeg kaller "Det Tredje Rom" – steder som ikke bare føles som hjem, men som aktivt inviterer og inkluderer et bredere spekter av mennesker. Her kan vi blant annet rette blikket mot en økende ungdomskriminalitet, og hvordan arkitektur kan være med å bidra til tryggere samfunn.

Sammenfattende oppfordrer jeg den nye presidenten til å erkjenne at vi, som en gruppe uerfarne byboere og arkitekter, har en lang vei å gå for å virkelig forstå og bygge kompleksiteten i en by og et samfunn.

Vi må strategisk tenke over hvordan vi kan bygge et samfunn som respekterer og feirer det unike ved Norge, og adresserer de kritiske tilbakemeldingene vi har ignorert altfor lenge fordi Norge er kjent for de tre farlige T´ene.

Ting-Tar-Tid.