– Kan behovet for fleksibilitet i planleggingen lede oss til en ny «økologisk estetikk», spør Gisle Løkken

En som drøfter planleggingens kompleksitet og dens dilemma inngående, er biolog, antropolog, økolog og systemteoretiker Gregory Bateson. Han er opptatt av hvordan ulike systemer virker. I seg selv og i kombinasjon med andre systemer.

Bateson tar til orde for en «økologisk estetikk» som han mener er nødvendig for å forstå hvordan komplekse systemer som våre byer, fungerer – noe som er et argument for større fleksibilitet snarere enn større effektivitet.

Hva er fleksibilitet?

I oktober 1970 avholdt han et arbeidsseminar med planleggere som jobbet for New Yorks legendariske ordfører John Lindsey, med arbeidstittelen: «Restructuring the Ecology of a Great City», hvor han argumenterte tungt for at en ‘avansert urban sivilisasjon’ må ha en fleksibilitet som tilsvarer fleksibiliteten til miljøet den er en del av, for å gi mulighet for en gradvis endring av selv de mest grunnleggende og rigide egenskaper i samfunnet.

Men Bateson sier samtidig at vi må bygge en ‘økologisk restrukturering’ på den kunnskapen som allerede er opparbeidet i samfunnet og at det er naivt å drømme om tilbakevending til en forlatt ‘naturtilstand’.

Det kan virke som et opplagt argument at fleksibilitet er en forutsetning for læring og tilpasning. For Bateson betyr derfor fleksibilitet først og fremst å systematisk skape et «rom for manøvrering». Dette bygger han på studier av hvordan komplekse nettverk virker sammen i form av sammenkoblede variabler.

Til seminaret i New York skrev Bateson essayet «Ecology and Flexibility in Urban Civilizations» som diskuterer flere konkrete ideer om hva fleksibilitet innebærer, og han beskriver hvordan enhver variabel vil ha en øvre og en nedre toleransegrense. Innenfor disse grensene vil variabelen kunne tilpasse seg og fleksibelt endre posisjon, men dersom den går over eller under gitte grenseverdier, vil det ende galt. Når variabelen er under stresspåvirkning vil den legge seg nær øvre eller nedre toleransegrense, være ’up-tight’ og ikke lenger være fleksible. Siden ulike variabler er sammenbundet vil det ofte være nok at én variabel er ‘up-tight’ for at hele systemet mister sin fleksibilitet.

Bateson bruker eksempelet om hvordan et overbefolket samfunn vil forsøke å ta raske beslutninger for å minske problemene (eller ubehaget) ved overbefolkning, slik som å raskt produsere mer mat, eller bygge flere boliger og veier utover i landskapet. Men for Bateson er dette ad-hoc-virkemidler som vil forsterke problemene og føre til en større og mer fatal økologisk kollaps. Han mener derfor at krisene i vår tid er en akkumulering av slike prosesser som ‘spiser opp’ fleksibiliteten fordi samfunnet må reagere og svare raskt på ulike former for stress (og dette ble skrevet før klimaendringene var dokumentert like tydelig som de er nå).

Helt konkret betyr det at et system som normalt blir oppfattet som stabilt og effektivt, men som hele tiden er på grensen av hva det kan beherske, plutselig kan bli ustabilt og ikke klare å tilpasse seg endringer i sine omgivelser.

En nytolkning av Bateson

Dette er fenomener vi vet mye om i dag, med kollapsende økosystemer på grunn av klimaendringer, forurensning og industrialisering. Men det er fremdeles ikke nok premissgivende når politikere vedtar planer for urbanisering av naturlandskaper, enten det er nye motorveier, utbygginger i strandsoner, hytter eller vindindustri.

Og det angår også i høyeste grad våre byer der et nærliggende eksempel kan være den allerede påbegynte stigningen av havnivået, der byer over hele verden ligger ‘up-tight’ til grensen for urbanisering av havnefronter og litorale soner, men når variabelen havnivå møter rigide urbane strukturer uten nødvendig fleksibilitet, vil disse før elles siden bryte sammen.

På samme måte som stress i deler av et system kan spre seg til hele systemet og hindre fleksibilitet, kan også ‘stillstand’ og fravær av bevegelse redusere muligheten til adaptasjon og endring, ettersom en variabel som blir stående for stabilt og for lenge i midten – vil bli ‘angrepet’ av andre variabler og miste sin frihet og fleksibilitet. Det er derfor et evig dilemma å skape nødvendig fleksibilitet og samtidig passe på at det ikke tas beslutninger som med en gang spiser opp fleksibiliteten.

Det burde være lett å følge Batesons resonnement om hvorfor fleksibilitet er nødvendig i byplanlegging. Det betyr ikke at han mener at alle variabler skal være i fritt spill, men at vi må ha en en større bevissthet og diskusjon om hvilke variabler som bør ligge fast. Like fullt er det ganske opplagt at et samfunn som ikke har et fleksibelt ‘manøvreringsrom’ vil få uoverstigelige problemer, noe som betyr at planleggingen i mye større grad enn i dag, må dreies mot å skape dette rommet for forandring, tilpasning og bevegelse – heller enn å forsøke å skape stabilitet og rigiditet gjennom forestillinger om langsiktig detaljstyring, som likevel ikke er mulig.

En nytolkning av Batesons ideer vil kunne innebære å heller skape planen som en kontinuerlig læringsprosess, som en «eksperimentell sosio-økologisk praksis» der, ifølge Bateson, «de økologiske ideer innebygget i våre planer er viktigere enn planene i seg selv». Som en konsekvens må arkitekter og planleggere tørre å eksperimentere og ta aktive valg for å forstå de variablene som er i spill.

En slik åpen tilnærming for læring og tilpasning kan da stimulere til en ny ‘økologisk estetikk’ for både arkitektur og planlegging som ikke primært er bygget på jus, men som kan skape fleksibilitet for ‘økologisk restrukturering’ og handlingsrom for håndtering av både kjente og ukjente utfordringer og kriser.