Når faget abdiserer: vilkårligheten råder i byggesaksbehandlingen

Mange, også arkitekter, har argumentert for paragrafen med begrunnelse at det gir kommunene mulighet til å «stoppe det verste». Men når byggesaksbehandlere i dag stort sett er jurister, ingeniører og i alle fall ikke arkitekter, tilsidesettes både integritet, kompetanse og det ansvar arkitekter etter loven har i byggesaker.

Jeg vet ikke om noen andre aktører i byggeprosessen som overstyres på denne måten – etter skjønn – i alle fall ikke av personell som ikke er utdannet i faget de uttaler seg skråsikkert om. 

Måten paragrafen brukes på er følgelig i strid med saksforskriftens grunnprinsipp om å erklære og å ha ansvar i byggesaker. Når et ganske omfattende og komplekst fagområde som arkitektur vurderes av saksbehandlere uten arkitekturkompetanse er det derfor en klar tendens at prosjekter som utfordrer det enkelt gjenkjennbare, avslås.

Et annet fenomen i samme retning er at der kart, tegninger og illustrasjoner tidligere var grunnlaget for å kommunisere et prosjekt, er det i dag stadig krav om skriftlige beskrivelser og begrunnelser for arkitektur og estetikk. Helt konkret er erfaringen at dersom det er avvik mellom f.eks. målsetting i beskrivelsen og på tegning, er det beskrivelsen som legges til grunn i saksbehandlingen – noe som indikerer at mange saksbehandlere sliter med å lese tegninger.

Det er urovekkende at § 29-2 ikke er konsistent i formulering eller innhold, da det selvsagt ikke finnes et objektivt svar på hva som er «gode visuelle kvaliteter både i seg selv og i forhold til dets [tiltakets] funksjon og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering». Er det f.eks. et forsøk på å knytte form til funksjon (har gitte funksjoner spesifikke arkitektoniske uttrykk?), er det visse materialer eller farger som er bedre enn andre, eller er det slik at visse former har forrang?

Selvsagt vil det være slik at noen prosjekter holder høyere kvalitet enn andre, men paragrafens premiss er at det finnes en form for fasit som byggesaksbehandlere er gitt å forvalte, men som de naturlig nok sliter med å beskrive og enda mer med å legitimere. I praksis medfører dette derfor en forenklet og overflatisk håndtering av estetikk eller det som lett omskrevet omtales som «visuelle kvaliteter», når estetikk i realiteten er et komplekst og bevegelig begrep som dreier seg om hele vår sanselige tilværelse. 

For ordensskyld: estetikkbegrepet har vært tungt håndtert filosofisk i historien, ofte på leting etter det allment skjønne, pendlende mellom oppfatninger om at det er en iboende egenskap hos objektet eller en følelse som oppstår i subjektet. Følgelig har forestillingene om skjønnhet (les: estetikk eller visuelle kvaliteter) endret valør gjennom århundrene.

Et talende eksempel er hvordan vår natur har endret seg gjennom betrakterens forestillingsevne og referanser. Der Amtmann Blom på sin reise gjennom Nord-Norge i 1827, med referanser i europeisk hagekunst, var rystet over hvor blottet naturen var for skjønnhet, og i særdeleshet Lofoten «hvor Tanken om Natur-skjønhed ikke kan oppstaa uden som et savn» – gjenoppsto naturen i Lofoten som sublimt vakker (altså både skremmende og tiltrekkende) i romantikken på slutten av århundret – og er i dag en turistmagnet nettopp på grunn av en allmenn oppfatning om storslagen naturskjønnhet.

Eksemplene er mange, om endring av oppfatning rundt alt fra landskaper, industri til arkitektur, og fortsetter helt inn i vår tid.

§ 29-2 er følgelig høyst problematisk, da den verken kan begrunnes i arkitekturfaget (saksbehandlere har ikke arkitekturkompetanse og heller ikke estetisk kompetanse) eller demokratisk (beslutningene tas av byråkrater og ikke av politikere), og heller ikke substansielt da det like gjerne kunne vært formulert som at; en hver saksbehandler står fritt til å avslå eller godkjenne en byggesak på bakgrunn av hva hen synes er passende, med en dertil hørende kvasivitenskapelig begrunnelse om mangel på «tilpasning», viktigheten av «ro og harmoni» eller «uklare grenser for hvor taket går» (også hentet fra en nylig byggesak).

Det er kanskje en drømmetilstand for enkelte, men det er dessverre ekstremt skadelig for faget og det ansvaret arkitekter skal ha for romlig-estetisk produksjon. Paragrafen kan heller ikke begrunnes i at den «stopper det verste» når vi paradoksalt nok ser at nettopp «det verste» ser ut til å ha fritt spillerom.

Hva som skulle ha vært i stedet er en åpen mulighet med et potensial for bedre arkitektur. Dette er selvsagt en debatt uten fasit, men jeg skulle gjerne sett at arkitektene engasjerte seg fordi det er tvingende nødvendig at disse premissene utvikles innenfra arkitekturfaget som en praksis i kontinuerlig endring.