– Nei til flere hytter, skriver Rainer Stange

Vi må ha en nasjonal politikk som passer på kommunene, som sier; Bevar norsk natur! Nei til bilavhengige boligfelt! Og nei til flere hytter.

Av Rainer Stange

Vi må ha en nasjonal politikk som passer på kommunene, som sier; Bevar norsk natur! Nei til bilavhengige boligfelt! Og nei til flere hytter.

Av Rainer Stange

Rainer Stange er professor i landskapsarkitektur Institutt for Urbanisme og landskap ved AHO og partner i Bokemo.

Foto: CW Wesenberg

På NRK går nå programmet Ombudsmannen ved Bård Tufte Johansen, som viser åssen Norge blir bygd ned dekar for dekar, år for år i et forrykende tempo.

Vi har jo alle lagt merke til åssen vårt barndoms landskap forsvinner for motorveier, flyplasser, jernbane (dessverre), parkeringsplasser, kjøpesenter, industrifelt, hyttefelt, og ikke minst byggefelt. På Wikipedia står det at et «byggefelt er et areal med boliger, planlagt under ett, med felles infrastruktur som veier og gater, gangveier, vann og kloakk. Et byggefelt er oftest godkjent av kommunale myndigheter som en sammenhengende reguleringsplan, etter plan- og bygningsloven.». Men veldig mye av det vi lærer i byplanlegging, arkitektur og landskapsarkitektur på skolen at vi ikke skal gjøre, blir allikevel gjort.

Bygdebyen Revetal

Nå er det over 40 år siden jeg bodde «hjemme», som vil si i bygda Ramnes, en liten bygdekommune nord for Tønsberg. De første byggefeltene kom på 1960-tallet med små hus og store hager, som blei lagt i skaukanten nær de små tettstedene, siden det var jordvern, og vi befinner oss midt i et frodig jordbrukslandskap. Utover 70- og 80-tallet ble byggefeltene lagt enda lenger utafor «sentrum»; og sprengningene blei voldsommere, ferdighusa og garasjene større og hagene mindre. Alt var selvfølgelig bilbasert, men tross alt med kompensasjon av gang- og sykkelveier. Den «nye» videregående skolen på Re og idrettshallen på midten av åtti-tallet blei lagt oppå Bergsåsen, nydelig plassert rundt en furukolle og med fin utsikt over Ramnessletta.

Dette er et par kilometer utafor tettstedet Revetal, som i løpet av de siste 125 år har vokst fram til en bygdeby rundt Revetal stasjon langs den nå nedlagte Eidsfossbanen. De to landbrukskommunene Ramnes og Våle gikk så sammen til Re kommune fra 2002-20 med Revetal som den nye bygdebyen med handel, administrasjon og boliger. Tettstedet Revetal med det gamle kirkestedet Ramnes har nå i underkant av 3 000 innbyggere, men redaktøren i Re-avisa Stian Ormestad, regner med at det er cirka 10 000 innbyggere som sogner til Revetal.

Skjeggestadåsen

I løpet av Re kommunes 18 års eksistens skulle det bli enda verre, for nå på 2000-tallet ble det massive utbygginger i byggefeltet Skjeggestadåsen, som ligger 3-4 km sør for tettstedet, og ikke 2 km som det står i prospektet. Dette er tredje eller fjerde generasjons byggefelt, som er så langt fra sentrum, at man blir avhengig av bil for de fleste gjøremål. Heldigvis er det laga en smart snarvei gjennom skauen til skolen.

Eiendomsmeglerne skriver: «Skjeggestadåsen har unik beliggenhet snaut to kilometer syd for Revetal sentrum. Fra åsen har man en fantastisk utsikt ut over Ramnesslettene som brer seg utover. Skjeggestadåsen ligger vestvendt til, det betyr sol fra morgen til kveld. Tomtene er store og innbyr til spennende boligløsninger».

Landskapet har fått seg en på trynet

På søtti- og åttitallet satte man igjen vegetasjon på knatter og berg, men det blir det fort nabokrangel av, så nå blir det mye snauhogging. Det dreier seg om stygge sår på de skogkledde åsene som omkranser Ramnessletta. Det er særlig veien med de grå skjæringene og fyllingene som slynger seg opp lia som er synlig fra langt hold. Det er bygd store ferdighus med store garasjer, som ofte er sprengt ut i åsen. Og det står nesten ikke trær igjen. Det ser ut som landskapet har fått seg en på trynet.

Skjeggestadåsen er selvfølgelig bare ett eksempel. Landskapsarkitekt og arealplanlegger Lill-Anita Horn i Brønnøysund kommune sier at i Nordland betyr landskapstilpasning at landskapet skal tilpasse seg det bygde, og ikke motsatt. Og sånn har det vært på mange steder over hele landet.

Det er ei ny tid nå

Da disse byggefeltene ble planlagt og regulert, veide jordvernet tyngre enn bevaring av skog og landskap i arealplanleggingen. Nå er vi inne i ei ny tid, der ivaretagelse av biologisk mangfold, reduksjon av klimagassutslipp og klimatilpasning har hovedfokus. Re kommune er nå dessuten historie etter at den ble slått sammen med Tønsberg; der den nye kommuneplanens arealdel skal til sluttbehandling og det skal komme endelig vedtak før sommeren 2024.

Her er det flere avsatte boligområder som ligger an til å bli tilbakeført til landbruks-, natur- og friluftsområder, med begrunnelse om at de ikke bygger opp om etablert senterstruktur. Og nå er det FNs tiår for økosystemreparasjoner 2020-29, som betyr at vi kan reparere naturen. Det funker!

Ved å plante inn stedegne trær og busker, og å åpne bekker og elver, kommer dyra og småplantene tilbake, så det nytter å reparere naturen.

Dyra forsvinner

For noen år siden deltok vi i et parallelloppdrag på Nesbyen, som er en liten stasjonsby på Bergensbanen i Hallingdalen. Det er lagt svære bilavhengige byggefelt oppå fjellet i god bilavstand fra Nesbyen. Kommunen forstod ikke åffer byen fungerte så dårlig. I stedet for å forsterke stasjonsbyen på sjølve tettstedet, har Nesbyen bygd ut svære bilbaserte hyttefelt oppå fjellet. Kommunen har mista en gyllen sjanse for å utvikle seg til en stilig destinasjon på Bergensbanen.

I Alpene er det forbud mot hyttebygging; her fortettes det i stasjonsbyene og i landsbyene, og så er det skiheis opp til fjellet. På Geilo gjør man begge deler; man både fortetter i byen, men samtidig bygges det ut arealkrevende, bilavhengige hyttefelt. Før kunne man spenne på seg skia ved jernbanehotellet i byen. Nå blir den naturen man er reist for å nyte, bygd ned med hyttefelt på hyttefelt.

Kollega og arkitekt Per-Olav Hagen kunne fortelle at da han var liten på familiehytta i Seterdalen langs Lågen på Dagali på 1970-og -80-tallet, så kunne de hver vinter se reinsdyrflokker og ryper i lia opp mot fjellet. Men med enda flere hytter, skuterkjøring og skiløyper, så ser man ikke reinsdyra lenger, de har trekt lenger inn på fjellet, og det er nesten ikke ryper å se.

Forfatter og professor i biologi på NIMBU Anne Sverdrup-Thygeson skriver i en kronikk i Aftenposten den 29. januar: «Vi må tenke på hva vi faktisk får når vi sikrer natur. Når vi sier nei til utbygging, sier vi JA til så mye annet». Hun ramser opp: «Takk til artsmangfoldet, ja til naturopplevelser og friluftsliv, og ja til å sikre en naturarv og et godt liv for kommende slekter».

Hyttekultur ødelegger bykulturen

Når alle reiser bort på hytta fredag klokka 2 og bruker hele helga på hytta blir det heller ikke noen kultur der folk til vanlig bor. En kollega sa at folk sitter aleine i stuene sine store hus i byggefelt i uka og reiser opp på grå motorveier for å sitte aleine i stua i store fritidshus i hyttefelt i helgene. Det blir verken bykultur eller bygdekultur hvis folk hele reiser bort hele tida.

Forfallet i våre byrom kan delvis skyldes at vi hele tida reiser bort for å finne fine steder. Det er derfor på høy tid at vi får markagrenser rundt alle byer og tettsteder for å hindre ytterligere byspredning og nedbygging av naturen. Lag ordentlige byer med høy kvalitet slik som i Alpene. Vi må ha en nasjonal politikk som passer på kommunene, som sier: Bevar norsk natur! Nei til bilavhengige boligfelt! Og nei til flere hytter.