– Ny-kolonialisme i nord må møtes med kunnskap innenfra – derfor utdanner vi landskapsarkitekter i Tromsø, skriver Gisle Løkken

Skal våre kommende planleggere og landskapsarkitekter kunne håndtere sterkt politiserte saker, må de tilegne seg både bred tverrfaglig kompetanse og dyp lokal kunnskap i studiet.

Av Gisle Løkken

Skal våre kommende planleggere og landskapsarkitekter kunne håndtere sterkt politiserte saker, må de tilegne seg både bred tverrfaglig kompetanse og dyp lokal kunnskap i studiet.

Av Gisle Løkken

Gisle Løkken er sivilarkitekt MNAL i 70°N arkitektur, stipendiat ved Institutt for arkitektur og planlegging, NTNU, og tidligere president i Norske arkitekters landsforbund.

Foto: privat

Da Universitetet i Tromsø (nå Norges arktiske universitet) ble opprettet i 1968, var det etter en 50 år lang politisk kamp for å tilføre kunnskap til beslutningstakere og ulike profesjoner i landsdelen. Minst like viktig var imidlertid målet om å hente genuin kunnskap fra samfunnet og landskapet.

I dag er universitetet helt sentralt i kunnskapsproduksjon om og i nordområdene, og utdanner også planleggere og landskapsarkitekter som skal kunne manøvrere i et felt med stadig flere konflikter mellom lokale natur- og kulturinteresser og globale kapitalkrefter.

Territorielle konflikter og makt

Slike konflikter har eksistert til alle tider, men i dag er trykket utenfra større enn noen gang. Argumentene for å utnytte landsdelens naturressurser, faller i tillegg inn i et moralsk narrativ om å gjøre ofre i navnet av «det grønne skiftet».

Når planleggere og landskapsarkitekter uvilkårlig blir dratt inne i konflikter mellom individers historiske rettigheter til bruk av fornybare naturressurser og industri som i stor skala henter ut ressursene en gang for alltid, er det avgjørende at de har dyp kunnskap om samfunnet, landskapet og hvordan makt utøves.

Ifølge den franske teoretikeren Michel Foucault (1926-1984) er dette både «individualiserende og totaliserende» former for makt som vi må undersøke formen og virkningen av, og som oppstår når ‘staten og kapitalen’ danner nye relasjoner og deler samme narrativ. Men han understreker også at selv om vi kan avdekke hvem som er involvert og tjener på systemet, er like fullt maktens natur en gåte der det er lettere å se hvem som ikke har makt, enn hvem som har det.

Et eksempel på både dårlig kulturforståelse og demonstrasjon av makt, kom rett før høstens valg da tidligere stortingsrepresentant fra Finnmark, Geir Adelsten Iversen uttrykte stor bekymring over planene om elektrifisering av gassproduksjonen på Melkøya. Samtidig beskrev han med innsikt og troverdighet hvordan folk i Finnmark i århundrer har levd gode liv uten tung industri, i tråd med et fornybart naturgrunnlag.

Som en reaksjon svarte statsminister Støre i samme avisartikkel: «Jeg tar sterkt avstand fra den virkeligheten han beskriver», før han slo fast at det er regjeringen «som har tatt ansvaret for å sikre Finnmark muligheter, jobber, bolyst».

Kolonial arroganse

Det statsministeren åpenbart ikke forstår (eller ikke vil bry seg om), er at dette er er en objektivisering av befolkningen, og total nedvurdering av individets egen evne til både kulturutøvelse og overlevelse.

Et annet konkret eksempel kjenner vi alle fra «Fosensaken» der staten for nå over to år siden ble dømt i høyesterett for menneskerettsbrudd etter FN-konvensjonen om sosiale og politiske rettigheter artikkel 27. I dette tilfellet har energiselskapene med aktiv støtte fra staten tilsidesatt plan- og bygningsloven og normale demokratiske prosedyrer, og ulovlig gjennomført en industriutbygging som i sin konsekvens fortrenger lokale samiske reindriftsfamilier fra deres territorier.

Fremgangsmåten følger logikken i en kolonial «bosetterøkonomi», som den kanadiske urfolksaktivisten, PhD Leanne Betasamosake Simpson beskriver som tilsynelatende rasjonelle argumenter skapt av staten for å legitimere fordrivelse av en opprinnelsesbefolkning.

Det store paradokset oppstår når regjeringen samtidig fastslår i «Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023-2027», at «Naturgrunnlaget for samisk kultur og næringsutvikling vektlegges, og planleggingen ivaretar arealene til reindriften i tråd med FN-konvensjonen om sosiale og politiske rettigheter artikkel 27».

Dette er en åpenbar dobbeltkommunikasjon som ikke bare er uklar og forvirrende, men som i verste forstand kan tolkes som bevisst manipulerende og undergravende på både kulturelle og liberale rettigheter, demokratiske prosesser og også internasjonale forpliktelser om landskapsvern som tiltak i klima- og naturkrisen.

Aktiviteter, bevegelser og (reindriftens) steder i landskapet gjennom årstidene i reinbeitedistrikt 9 Olggut Čorgaš / Oarje-Deatnu, Nordkinnhalvøya / Čorgašnjárga. Arbeid av Didrik Leslie Hembery fra masterstudio; Motstridende landskapspraksiser – avbøtende tiltak. Landskapsakademiet i Tromsø, UiT, våren 2023. Kursansvarlig: Kjerstin Uhre. Lærere: Magdalena Haggärde og Marc Ihle.
Illustrasjon: Didrik Leslie Hembery

Planleggere og landskapsarkitekters kompetanse

Skal våre kommende planleggere og landskapsarkitekter kunne håndtere denne typen sterkt politiserte saker som går langt utover enkle planleggings- eller landskapsjobber, må de tilegne seg både bred tverrfaglig kompetanse og dyp lokal kunnskap i studiet. De må også forstå at som aktører i prosessen kan de aldri kan være helt nøytrale.

Det innebærer derfor å øve på relevante metoder for å analysere, fortolke og verdsette erfaringene fra levd liv og kulturell praksis, og samtidig ha en eksperimentell tilnærming til hvordan kompleks, ofte taus kunnskap, kan anvendes i møte med overlegen politisk og industriell makt.

Dette er argumenter for at utdanningen aldri kan være nøytral fordi makt tilpasser seg situasjonen, og situert kunnskap må forstås i sin kontekst. Det også et argument for betydningen av eksperimentell (mot)kartlegging i en situasjon der planleggere og landskapsarkitekter ofte forventes å bekrefte et ledende narrativ. Og det er et argument for å satse enda sterkere på en selvstendig utdanning av planleggere, landskapsarkitekter og helst også arkitekter, i nord – fordi klima- og naturkrisen virker så sterkt sammen med sosiale og demografiske utfordringer og derfor krever andre og mer komplekse svar enn de forsøk på ofte enkle løsninger som kommer fra de som har politisk og økonomisk makt.

Internasjonal anerkjennelse

Det gledelige er at denne tilnærmingen blir lagt merke til internasjonalt, ved landskapsarkitekturbiennalen i Barcelona i slutten av november, der landskapsarkitektutdanningen i Tromsø er finalist til prisen Ribas Piera International Landscape Architecture School Prize som en av de 10 mest fremstående i verden. Og begrunnelsen er nettopp den politisk-territorielle tilnærmingen som løfter frem kompleksiteten i landskapet når historisk bærekraftig landskapspraksis blir konfrontert med globalisert industrikapital.