Meninger / Kommentar
– La Oslos byutvikling smile igjen, skriver Ellen de Vibe
Av Ellen de Vibe
Én ting er permitteringer og oppsigelser, en annen er at det hoper seg opp i køen med nyutdannede som står utenfor arbeidslivet, skriver Ida Messel.
Én ting er permitteringer og oppsigelser, en annen er at det hoper seg opp i køen med nyutdannede som står utenfor arbeidslivet, skriver Ida Messel.
«Det kommer alltid sol etter regn», bemerket partner i A-lab, Julie Sjøwall Oftedal, seg til Morgenbladet da de nylig plukket opp tråden fra Afags varsko om den nåværende bransjetilstanden. Med permitteringer og oppsigelser har generalsekretær Per Christian Opsahls karakterisert det som «verre enn under finanskrisen».
Oftedal på sin side mener at vondt kan bli verre av å snakke om det. Argumentet går ut på at situasjonen kan eskalere av medieskapte gruppepsykologiske mekanismer. Et eksempel ville vært om ingeniører eller håndverkere ble skremt til å skifte beite på grunn av usikre prognoser.
Risikoen med ordspråk er at viktig informasjon feies under teppet, slik som at bildet av solskinn etter regnvær forteller fint lite om nedbørsmengde og påfølgende alvorlighetsgrad. På samme måte befinner vi oss i en situasjon som allerede eskalerer, uansett hvor mye is i magen eller hysjing.
For én ting er permitteringer og oppsigelser, en annen er at det hoper seg opp i køen med nyutdannede som står utenfor arbeidslivet. Det melder seg spørsmål som kan adresseres mens vi venter på at markedsmekanismene svinger i riktig favør.
Det opplagte er rollen markedsmekanismene spiller. Det handler om måter å mobilisere det offentlige på som kan gjøre profesjonen bedre rustet mot lavkonjunktur. Det var noe av kjernen til den arkitekturpolitiske plattformen som ble utviklet av interesseorganisasjonene i samarbeid, og det blir presisert av Opsahl nå.
Når utbyggere i hovedstaden heller holder tilbake sine prosjekter, som tilsvarer opptil 10 000 ferdigregulerte boliger, enn å sette ned prisen på produktet de selger, er det nærliggende å ønske at det offentlige skal komme på banen som utbygger.
Interesseorganisasjonene minner imidlertid om langtidsperspektiv når løsninger skal implementeres, ikke om flere og raskere oppføringer av bygg. Den arkitekturfaglige vurderingen som er gjort er helt tydelig på at man ønsker å heve kvaliteten på bygde omgivelser gjennom sprekere boligpolitikk, bedre offentlige anskaffelser, riktig type fortetting og gode vilkår for transformasjon.
Dette er brennhete tema i utdanningsinstitusjonene og tema som ville gjort nyutdannede til umiddelbare ressurser dersom arkitekturoppgaven var skrudd annerledes sammen i arbeidslivet. I stedet er fagpersoner først gunstige arbeidstakere når de har årevis med BIM- og prosjektledelse-erfaring.
Det er lettere å peke utover, men når fine intensjoner blir til luftslott henger det også sammen med utviklingstrekk internt i profesjonen. Effektivitetskravet har gjort seg synlig i trangere tidsrammer for prosjektering og større avhengighet av avansert programvare. Samtidig blir oppgaver som tradisjonelt sett er helt sentrale deler av fagutøvelsen outsourcet, slik som modellbygging og løpende visualiseringer.
Det er en kjempeoppgave å konkretisere målsettingene i den felles arkitekturpolitiske plattformen, og neppe noe som løser seg av seg selv med solskinn. I den grad byggeoppgaven er gjennomsyret av konkurranse har man altfor få verktøy til å utøve betydelig press som faglig fellesskap.
Derfor er det også talende for situasjonen når de som sitter tryggere i kontorstolene sine ikke ser på nedbemanningen som noe som angår dem direkte før de potensielt trues av den selv. Ikke bare er det usolidarisk overfor det voksende antallet permitterte, oppsagte og arbeidsledige nyutdannede. Det vitner også om dovenhet hva angår fagets spillerom.
Etter regn kommer det ofte gjørme.
Meninger / Kommentar
Av Ellen de Vibe
Meninger / Kommentar
Av Maisam Mahdi
Meninger / Kommentar
Av Rainer Stange
Meninger / Kommentar
Av Hanna Geiran
Meninger / Kommentar
Av Kyrre Sundal
Meninger / Kommentar
Av Ida Messel