Parallelloppdrag – en ren overføring til det offentlige

Et godt eksempel er den nylig utlyste prekvalifiseringskonkurransen til å delta i et parallelloppdrag på Adamstuen i Oslo. Da Veterinærhøyskolen ble flyttet til Ås sto de gamle byggene igjen, de kunne ikke bli med brukerne på flyttelasset. I 2018 gjennomførte Statsbygg et parallelloppdrag for å undersøke potensialet til eiendommen i forbindelse med salget. Oslo kommune kjøpte størstedelen av tomten, mens Linstow Eiendom kjøpte resten.

Nå har Oslobygg og Linstow invitert til det som må sies å være et av dette tiårets mest interessante prosjekt innenfor Ring 2. Det er gamle bygninger som skal transformeres, det er varierte funksjoner, det er ambisiøse utviklere, og det skal være bærekraftig – alle ambisjonene er flott presentert, og grunnlaget for oppgaven ser ut til å være godt. Det er forbilledlig at en offentlig og en privat utvikler går sammen for å skape en helhet på området. Alt ser ut til å være så bra med prosjektet.

Men hvorfor er da honoraret så uambisiøst og lite økonomisk bærekraftig for nettopp de som skal være med å utforme dette fantastiske stedet?

Honoraret er på 500 000 kr eks mva til hvert team. Det kan jo høres mye ut. Men det tilsvarer kun 0,0741% av tomteverdien (2mill/2,7mrd).

La oss si gjengs timepris for en arkitekt i Oslo-området er 1300 kroner, så blir det bare 384 timer arbeid – 2,5 månedsverk for én arkitekt. Eller sagt på en annen måte – 24 timer per plansje levert. For én arkitekt. Kanskje Leonardo da Vinci kunne ordnet dette i sin tid. Men dagens parallelloppdrag krever langt mer enn at én arkitekt kan løse alt sammen.

Denne ene arkitekten forventes det da at skal innovere, tegne, designe, medvirke, skape, og illustrere. Alene. Og materialet skal presenteres på 16 A1-plansjer. Det gir en kvadratmeterpris plansje på 62 500 kroner. Du får ikke kjøpt en kvadratmeter bolig for det i Oslo en gang.

Alle som har jobbet med såpass store og komplekse oppgaver skjønner fort at dette ikke henger på greip. For dette er blitt lagt ut på Doffin som et parallelloppdrag. Og parallelloppdrag er som vi vet en ren utredningsoppgave, ikke en konkurranseform.

Parallellkonkurransen! Men hei, står det ikke i grunnlaget at «Oppdragsgiver vil bruke resultatet fra evalueringen av parallelloppdraget, inkludert prosessen med midtveisseminar og presentasjon av sluttleveranse, for å vurdere om og i så fall med hvem vi ønsker å utløse opsjon om videre arbeid med»? Jo, det står faktisk det. Så det som først blir presentert som et rent parallelloppdrag, har også en slags gulrot med at du kan få utløst en opsjon om videre arbeid. Om du er best. Og den beste her vil nok måtte regne med å legge noen tusen timer i prosjektet for å kunne levere det som er forventet.

Oslobygg og Linstow må bestemme seg. Er det et parallelloppdrag eller er det en konkurranse? Hvis de står fast på at det er et parallelloppdrag burde man avstå fra å søke deltakelse, og leit er det. Hvis det viser seg at opsjonen garantert vil bli utløst, burde de endre invitasjonen til å bli en plan- og designkonkurranse.

Uansett burde honoraret økes betydelig. For en bransje som står i knestående med færre prosjekter, flere permitterte ansatte, og generelt dårlige utsikter i det nære bildet, trenger ikke bruke opp de siste pengene sine på at det offentlige skal få masse gratisarbeid.

Og dette eksempelet er dessverre ikke unikt. Hos Mad har vi sluttet å gjøre rene parallelloppdrag utlyst av det offentlige, for vi ser at honorat aldri står i forhold til forventet leveranse. Og vi ender opp med svarteper.

Hvorfor finner vi oss i at det offentlige er så dårlige bestillere?