– Poesien i arkitekturen må tas på alvor, skriver Ida Messel

Bildekulturen i emning 

Kanskje blir vi likevel aldri så redde som gjengen som var samlet foran lerretet i 1896 for å se den 50 sekunder korte stumfilmen L’Arrivée d’un train en gare de La Ciotat. Et damplokomotiv ruller langsomt inn langs perrongen på togstasjonen i byen nær Marseille. Publikum skvatt visst i stolene sine, hylte og løp mot rommets bakerste vegg, ville flytte kroppen sin lengst mulig unna det lydløse, flate damplokomotivet. Det «levende bildet» var ikke noe de var vant med på den tiden. 

Medievirkelighetens tilblivelseshistorie er en linje som dras gjennom bestemte punkter av nye teknologiske oppfinnelser. Sånn har det vært i all uoverskuelig fortid, fra helleristninger via fresker i kirkerom til boktrykkerkunst. Tilfellet fra salen i Paris i 1896 er etter alt å dømme en vandrehistorie, men myten videreformidles den dag i dag fordi den har en så sterk funksjon: den setter mottakerperspektivet på spissen. Det blir så omhyggelig demonstrert hvordan medier hele tiden lever et liv utenfor seg selv, at «virkningene» ikke er sydd inn i foringen, men kan endre seg. 

Siden har man vært langt mer opptatt av hvordan utviklende medieteknologi virker på «andre» – en eller annen sosial størrelse forbi ens eget blikk og dømmekraft. En idéhistorisk bauta er Walter Benjamins essay fra 1935, «Kunstverket i reproduksjonsalderen». Gjennom foto og film, og massespredningen teknologien la til rette for, ble kunstverkets unike «aura» brutt ned, er hovedpåstanden. Aura-begrepet til Benjamin har likevel forblitt litt mystisk.

Når nedbrytningsprosessen av auraen har vært forklart etterpå, går den ofte snarveien gjennom autentisitet, at essensen av det originale slites vekk av kopiene. Dykker man inn i Benjamins argumentasjon så handlet det likevel mye mer om mottakerperspektivet, om hva som faktisk justeres i møtet mellom medium og mottaker med film og foto. «Mekanisk reproduksjon av kunst endrer massenes reaksjon på kunsten,» skriver Benjamin (min oversettelse og kursivering).

Det går ikke via en overflatisk godkjenning av om noe kjennes ekte eller ei, men hvordan mediet organiserer sansning, tid og rom.  

I middelalderens kirkerom og klostre, og i domstolene opp til slutten av 1700-tallet, var det ikke mulig å motta innholdet i maleriene kollektivt og simultant. I stedet var bildene gradert og formidlet hierarkisk etter plasseringen de hadde i rommet. Et maleri er også langsommere fordøyd – inviterer tilskueren til å gruble over det hen ser, før man kan gi seg hen til sine assosiasjoner. Foran filmskjermen kan man ikke gjøre det, mener Benjamin. Ikke før blikket har forstått en scene har den allerede forandret seg.

Henger man seg for mye opp i autentisitet, og godkjenning av den som sådan, er det lett å glemme at en vesentlig del av påstanden hans handler om det ‘å lage’: Maleren beholder en naturlig avstand til virkeligheten gjennom sitt arbeid, der kameramannen heller penetrerer virkeligheten, skriver Benjamin. Derfor blir også bildene de skaper grunnleggende ulike. For mennesket er filmens fremstilling av virkeligheten uforlignelig mer betydningsfull enn malerens, påpeker Benjamin, siden den tilbyr, nettopp på grunn av hvordan det mekaniske utstyret trenger gjennom virkeligheten, en virkelighet formidlet tilsynelatende uten redskaper.

Maleren derimot, viser i sitt maleri at det er nettopp: malt.  

Sammensmeltingen i hodet 

Det er ikke særlig kontroversielt å hevde at vi lever i en bildekultur, som innebærer at visuelle inntrykk har forrang fremfor for eksempel lukt, hørsel eller smak. Før måtte mennesket kanskje bruke sanseapparatet for å skjønne om noe var giftig å putte i munnen eller ikke, nå er det synet som gir mennesket den viktigste informasjonen om verden rundt dem. 

I emningen av den moderne medieforskningen forestilte de seg at det hang mekanisk sammen – at mediene utøvet stor og direkte påvirkning på publikum. Så har de fleste gått vekk fra lettvinte forklaringer om enkle stimulus-respons-mekanismer i hvordan mediene påvirker. Vi smelter sammen med medieteknologien, som Lena Lindgren uttrykte i sitt essay om algoritmer og begjær, Ekko utgitt i 2021:  

«Gradvis kan jeg begynne å sammenligne meg selv med bildet av meg selv «der ute». Hvor mye mer fantastisk er ikke det bildet av meg? Bildet betyr vel egentlig mest, ettersom det får så mye oppmerksomhet? Bør jeg ikke rett og slett bli mer som bildet? Jo flere slike spørsmål jeg stiller, jo mer beveger jeg meg mot et punkt der bildet og jeg skifter plass som styringsagent. Jeg blir forlengelse av mitt bilde, istedenfor motsatt.» 

Like mye som den digitale/teknologiske sammensmeltingen tukler med menneskets indre liv, tukler den med de ytre omgivelsene. I årets første utgave avArkitektur kan man lese om «Renderingenes råskap», om hvordan data-illustrasjonene forandret arkitekturen – ikke bare dens representasjonsformer, men selve byggene – i overflate, form og konstruksjonsprinsipper. Det overrasker neppe at disse to lagene er viklet inn i hverandre: bygg utgår jo hele tiden fra tegning.

Så har likevel utviklingen løpt løpsk, når diagnosen som stilles underveis er at ærlighet ikke betyr «noe lenger». «Bildet er det som er viktig», sier for eksempel Bente Kleven i intervju med Gaute Brochmann. Teksten slår fast at en hel rekke bygg ser ut som de gjør på grunn av at renderinger er brukt som rettesnor i byggeprosessen. Bildene er ikke passive visualiseringer som smøres på skiva i etterkant, men påvirker volumer og overflater i Bjørvika, for eksempel. 

Svingen over til temaet om robot-genererte bilder er krapp. I Arkitektur har det for eksempel vært tematisert med Kai Reavers essay «Et speilbilde av vår egen middelmådighet». Et annet viktig bidrag er Kyrre Sundals essay fra mai i fjor «Om kunstig intelligens og dens påvirkning på arkitektfaget», Neil Leachs nylige publiserte «Fremmed intelligens: Er det på tide å få panikk?» eller det mer optimistiske – i alle fall relativiserende – innlegget til Aksel B. Ludvigsen og Hugo A. M. Nilsen, «Kunstig intelligens blir ikke som du tror».  

Like sterk valuta? 

Felles for de fleste bidragene i samtalen er det at det er opplest og vedtatt at valutakursen til bildet holder seg stabil, på tross av inflasjon og forfalskning, kopier og «deepfakes» – bildekulturens to store trusler.  

Ikke bare forutsetter det at menneskene fortsetter i all evighet å imponeres av bilder, uansett ferdighetene som skal til for å produsere dem, eller mening som er kodet inn i produksjonen. Det forutsetter også at bildene fortsetter å oppfattes som «sanne», edruelig formidling av informasjon, som sansene er stilt inn på å motta signaler fra. 

Dersom valutakursen til bildet holder seg over tid, melder spørsmålet seg stadig vekk om vi må ta et aktivt moralsk standpunkt til bildene. Må vi stille oss utenfor situasjonen, få oversikt over «sammensmeltingen» og så strekke ut håndflaten i forlengelse av armen og rope stopp med det strengeste av tonefall? Det er også det Lena Lindgren ender opp med å oppfordre til: «Når vi trekker blikkene til oss vil plattformene oppløses i ingenting. Da vil vi komme til å se, kanskje til vår egen overraskelse, en annen verden ta form for øynene på oss,» skriver hun. I et senere essay har Lindgren dessuten skrevet at «Vi må ønske å være originalen. Også når den er dårligere enn kopien». 

Dette er ikke et optimistisk innlegg, som fremmer noen idé om at bildekulturen vil akselerere til den ikke virker lenger – at den vil implodere av seg selv.  

Poenget er at det beste arkitektene kan gjøre midt oppi alle de sprikende prognosene, ikke er å demonstrativt se vekk fra skjermene, men å tviholde på alle tenkelige måter arkitekturen snakker til følelser, og dreier seg om følelser. Det handler ikke om å redusere noe til en sjanger av «sansearkitektur», enda en vits om å stryke håndflaten sensuelt over en skifervegg, men om å forske på sanser og assosiasjoner.

Da er det hensiktsmessig at måten vi snakker om arkitektur ikke blir kaldere eller mer teknisk, men at vi fortsetter å utvikle et språk – være seg med bilder, ting eller ord – for å uttrykke opplevelsesdimensjoner. Opplevelsene er innviklede greier, og har en dybde som ikke kan forklares mekanisk, eller så lett erstattes. Poesien i arkitekturen må tas på alvor.