– Selvfølgelig verner vi nyere arkitektur! skriver Hanna Geiran

Mange land har en aldersgrense for når kulturminner kan fredes. Det norske lovverket setter ingen slik grense. Noen få bygninger er blitt fredet like etter at de er ferdigstilt, det tilhører imidlertid sjeldenheten. Riksantikvaren har i liten grad gjort seg til smaksdommer over nyere arkitektur. I hovedsak har man latt historien være en slags dommer. Samtidig er det et paradoks, for mens man venter på historiens dom endres kulturminnene.

Tre bygninger ble fredet like etter at de sto ferdige: Sverre Fehns Villa Busk og Arkitekturmuseet samt Snøhettas operabygg. Alle hadde kvaliteter som det var stor enighet om at måtte bevares i så stor grad som mulig. I tillegg til å være bli omfavnet av alle, har Operaen har vært et referansebygg som viste en ny holdning til arkitektur som møteplass. Det myldret raskt på taket, og rundt om i Norge ble det bygget med Operaen som inspirasjon. Og alle arkitekter skjønner hvorfor Sverre Fehn fortjener en plass på fredningslisten.

Men dette er ikke hele historien. Riksantikvaren har fredet 30 bygninger og anlegg som er oppført etter 2000. Dette er for eksempel Carl-Viggo Hølmebakks publikumsbygg for Bjerkebæk museum. På listen står også helseinstitusjoner, tunnelportaler, boliger, monumenter og parker og mer til. Fra perioden 1975-2000 har vi fredet 84 hus og anlegg. Tallene kan fortelle oss at jo, vernemyndighetene har faktisk tatt tak i nyere tids kulturminner også, selv om det er en klar overvekt av eldre bygg på nasjonale vernelister. Det samme kan vi anta gjelder i kommunene, som kan regulere til bevaring. 

Tidlig på 1990-tallet startet Riksantikvaren opp et prosjekt som skulle identifisere og verne det 20-århundrets arkitektur. Om lag 70 anlegg ble fredet gjennom dette prosjektet, men i all hovedsak var dette arkitektur bygget før 1950-tallet. Bakgrunnen for dette var at kulturminner fra denne perioden i liten grad var anerkjent og ivaretatt. 1990-tallets verneprosjekt handlet i stor grad om stil og tidsmessig representativitet. I ettertid har Riksantikvaren blitt mer opptatt av å verne et mangfold og et representativt antall kulturminner. 

På 2000-tallet startet kjempeprosjektet Statens kulturhistoriske eiendommer. Dette resulterte i fredning av et betydelig antall bygninger og anlegg i statens eie, også fra nyere tid, og alt fra kontorbygg og kaserner, vannkraftverk og veier, og til skolebygg, nyere museumsbygg og sykehus ble fredet.  

Det tallene ikke viser er i hvilken grad vi har fanget opp de sentrale arkitektoniske verkene. Har vi vernet de rette bygningene? Det er nå først og fremst fylkeskommunene som vurderer og foreslår freding for Riksantikvaren. I dette arbeidet trenger vi systematikk, breddekunnskap – men også spisskompetanse for å prioritere hva som fortjener et nasjonalt vernestempel.

Modernismen er en del av flere arkitektgenerasjoners DNA. Riksantikvaren og kulturmiljøforvaltningen var faktisk tidlig ute med vern av bygninger fra denne perioden, selv om de ikke var blitt gamle nok. Bygninger er i faresonen før de har nådd 50 til 70 års alder, for det er først da vi ser at en periode eller stil, om du vil, får oppslutning blant folk flest. Dette gjaldt både jugendstilen og historismen. Nå har modernismens arkitektur fått en renessanse, og flere enn før ser kvalitetene ved denne perioden, også ikke-arkitekter.

Også det praktiske bevaringsarbeidet gir oss utfordringer, og særlig betongarkitekturen. Det kan være utfordrende å rehabilitere armert betong, og vernemyndighetene har klødd seg i hodet over spørsmål knyttet til katodisk beskyttelse, bevaring av forskalingsspor og risikoen ved å beholde en tynn overdekning av betong. Og hvordan gjenskaper vi glassbyggesten, og hva med å bygge om belysning til LED og installering av klimavennlige energiløsninger? Ikke minst får vi en etisk og estetisk kattepine om vi må å finne erstatning fra eksotiske tresorter som vi ikke lenger skal importere.

Likevel: Vondt i viljen – eller snarere i økonomien – er den største utfordringen for bevaring av nyere bygg. Med modernismen oppsto skreddersydde romprogram. Da er arkitekturen er ofte dyr å bygge om, og spesielt når ny bruk krever tilpasning til nåtidens TEK. Likevel: Vi kan slå fast at i et klimaperspektiv er det er feil, feil og atter feil å rive nye bygg, enten det er småhus fra 60-tallet, et kontorbygg fra 1978 eller en skole fra 2005. Arkitekter må ta ansvar for at vi tegner fremtidens kulturminner. Nyere bygg må tåle gjenbruk, ny bruk og ikke minst: tidens gang. Og en sjelden gang kan flytting av et velkjent og kjært objekt være en løsning for bevaring.