– Stjernearkitektenes tid er over, skriver Peter Butenschøn

På reiser i Vest- og Øst-Afrika som en nokså ung mann, helt på slutten av 1960-årene, så jeg hvordan land som nylig hadde erklært selvstendighet fra franske og britiske koloniherrer ville utvikle en nasjonal identitet.

De største byene ble hovedsteder, de lå stort sett ute ved kysten, der europeisk utskiping av slaver og råvarer hadde hatt sine baser. De nye statene hadde ganske vilkårlige grenser: Handelsveier inn fra kysten og kolonimaktens administrative behov hadde bestemt mye da strekene ble satt på det store Afrika-kartet. Samtidig ble det risikabelt for nasjonale frigjøringsbevegelser å endre disse grensene, det ville føre til regional og etnisk strid og kanskje borgerkrig.

Å bygge opp felles hovedstadsfunksjoner ble derfor den mest virksomme måten å skape og formidle en fattbar nasjonal enhet.  

Møtet med hovedstaden for en besøkende hadde ofte det samme forløpet: Fra den internasjonale flyplassen nokså nær byen gikk en nyanlagt firefelts motorvei, velegnet for en offisiell bilkortesje, inn til et presidentpalass. Dette var gjerne et stort frittliggende bygg, gjerne med mange søyler og kupler, arkader og balkonger, og noen sprutende fontener, kortklipte plener, trimmede hekker og brede trappeanlegg.

I nærheten kunne det ligge en ny parlamentsbygning og noen bygg for rettsvesen og byråkrati. Bortenfor dette lå byen som stort sett fikk greie seg selv.

Hovedstaden som propaganda

Hovedsteders institusjonelle bygg har gjennom historien vært vesentlig større og mer monumentale og påkostede enn praktiske behov skulle tilsi. Enten det er parlamentsbygninger og presidentpalasser eller kunstmuseer og operabygg, skal de først og fremst formidle fortellinger om nasjonale ambisjoner.

Makthavere har alltid brukt arkitekter som viktige håndlangere for slike nasjonsbyggende ikoniske prosjekter.

Det var et slikt nasjonsbyggende prosjekt Peter den Store startet da han ville gjøre St.Petersburg til hovedstad for en mektig europeisk stat, langt fra den bondske innlandsbyen Moskva, og med inspirasjon fra europeisk renessanse og barokk.

Det var slik det prøyssiske Berlin bygget institusjoner langs Unter den Linden. Det var slik britene innførte både gresk Akropolis og romersk Capitol i voldsom målestokk i Delhi for sin favorittkoloni India. Slik ble demokratiets nye marmorskinnende monumenter lagt i imponerende akser ved Potomac-elven da det nye Amerika skulle finne sin form. Og det var vel slik de tenkte, Hitler med hans arkitekt Speer, da de ville forme den nye verdenshovedstaden Germania, en mektig politisk scenografi med Den Store Hallen som midtpunkt, 16 ganger større enn Peterskirken i Roma.

Starchitects tar jobben

Internasjonale starchitects som Bjarke Ingels, Norman Foster, Zaha Hadid, Herzog & De Meuron,  Jean Nouvel, Rem Koolhaas  og Snøhetta, har de siste årene fått en interessant og fremskutt rolle når nasjonsbygging skal pakkes inn av en storslått operabygning, et teater, et museum, en «folkets hall» eller et presidentpalass. Autoritære regimer som Kina, de arabiske emiratene og Saudi Arabia er de største kundene.

Arkitekter flest bukker pent ja til slike oppdrag.

Samtidig blir kontrasten til dagens globale klimautfordringer stadig mer voldsom og betent. Er det noe verden nå ikke har behov for, er det enda flere overdimensjonerte ressursødende megaprosjekter. Kan hende det nå burde gå nasjonal prestisje i motsatsen, i å klare seg med de «ikonbyggene» man har fra før, gjenbruke hus og materialer.

Her bør arkitektene kjenne sin besøkelsestid og argumentere for at en ansvarlig nasjonsbygging ikke lenger handler om å bygge større, høyere, glattere, dyrere, mer fancy.

Da kunne til og med et prosjekt som å grave et nytt nasjonalteater ned i Bislettbekken under Tullinløkka få dø en stille død.