The Last Lecture – arkitekten som aktivist

Tidligere i høst hadde jeg et kort innlegg på et seminar i Tromsø arrangert av NLA, der temaet var hvordan arkitekter og landskapsarkitekter (og andre) kan påvirke den offentlige debatten som fagpersoner. En god anledning til å reflektere over hvem vi er (som arkitekter) i situasjoner med åpenbare interessekonflikter mellom en oppdragsgiver som betaler – og natur, samfunn eller individer som like åpenbart blir skadelidende.

Jeg har tidligere spurt retorisk her i spalten om vi ikke burde legge mer tyngde i å diskutere etisk-estetisk substans i arkitekturen, forstått som en bredere tilnærming til det som bygges enn om det primært oppfyller noens forventninger om økonomisk profitt. Og jeg har diskutert behovet for en dypere forståelse av «hva arkitektur gjør» – mer enn «hva den er», forstått som konsekvenstenkning som går lenger enn et umiddelbart visuelt inntrykk.

Begge deler forutsetter kunnskap om maktrelasjoner og etikk. 

Risikerer vi så noe ved en tydelig faglig-etisk markering? Det er et åpent spørsmål som avhenger av mange faktorer, men jeg har selv opplevd både åpne og mer skjulte sanksjoner – der jobber også har blitt kansellert.

Det er selvfølgelig alvorlig nok på det individuelle planet, som også gjør noe med viljen til eksperimentering og til å gjøre det rette ut ifra den kunnskapen vi har. I realiteten lever derfor arkitekter i en «dobbelbinding» (double bind) – slik Gregory Bateson («Steps to an Ecology of Mind») beskriver den diskomfort som oppstår når noen med autoritet dobbeltkommuniserer – slik oppdragsgivere og myndigheter offisielt kan uttrykke høye ambisjoner om sosialt og økologisk ansvar, mens de samtidig gjerne kommer med mer eller mindre subtile pålegg om å omgå de samme forventningene.

Like fullt er det slik at når arkitekter åpenbart har en helt spesiell kunnskap i plan- og byggesaker, har de også en maktposisjon med potensial til å forandre. Foucault beskriver dette som en dispositiv kraft – som står i relasjon til mange andre dispositive krefter av fysisk, sosial, juridisk, politisk, byråkratisk eller økonomisk art. I den virkelige verden er det naturligvis et hierarki mellom disse ulike kreftene der de fleste arkitekter vel har opplevd avmaktsfølelsen som ligger i å bli instruert av en oppdragsgiver når de vet at både premisser og løsninger burde vært annerledes.

Men det er ikke en statisk situasjon som ikke kan påvirkes og forandres – og dersom vi virkelig ønsker å bruke vår fagkompetanse slik det vakkert er formulert i NTNUs strategi, som «kunnskap for en bedre verden» – er det et imperativ å både forstå og å bruke den posisjonen denne kunnskapen gir. 

Selv om det forhåpentligvis noen ganger er mulig å påvirke og endre innenfor de formaterte prosessene vi er en del av, tror jeg likevel arkitekter må vise seg tydeligere i det åpne rom for ytring og meningsutveksling vi tross alt har i vårt samfunn. Det er krevende, og skal arkitekter bli tatt på alvor forutsetter det at de klarer å frigjøre seg fra bindinger i egne prosjekter og bruke sin kompetanse også utenfor sin umiddelbare interessesfære.

Da er det kort vei til å bli anklaget for aktivisme, men det er i realiteten noe alle driver med, forstått som arbeid som gjøres og argumenter som fremføres for å oppnå et bestemt mål. For når det i politikk og næringsliv er mange agenter som jobber i det skjulte på vegne av sterke kapitalinteresser, vil det styrke demokratiet å skape åpne kunnskapsbaserte motkrefter som har andre samfunnsmål enn profitt. 

Som et utvidet svar på NLAs spørsmål i seminaret i Tromsø – inspirert av Michael Sorkins «The Last Lecture» som en systemisk kritikk, men også hans «250 Things an Architect Should Know» som et påbud om å anvende sin kunnskap på en god måte – er det derfor på tide at arkitekter flest trer ut av den historiske rollen som primært tjenere for makta og kapitalen, og i større grad står frem som kunnskapsagenter og samfunnsaktører med en bredere horisont.