Ti på taket er bedre enn én i hånden

«Det er sikkert at vi dyrker den jorden vi selv eier langt bedre enn den en annen eier», hevdet Voltaire. Og systemet er også ment å fungere som en motivasjonsfaktor. Patentstyret skal være en tilrettelegger for innovasjon, for eksempel innen miljøvennlig teknologi. I 2021 fikk Patentstyret inn mer enn 21 000 søknader, hvor cirka 83 prosent ble tildelt varemerke-, design- og patentrettigheter.

Det er rimelig å kreve økt bevissthet om IPR innen deler av designfeltet, selv om det på en måte innebærer å velsigne markedet som fremste pådriver for oppfinnelser. Ofte er det snakk om avgrensbare produkter og planen om å produsere disse. En av hovedgreinene i Patentstyrets virksomhet heter i det hele tatt design, eller «designregistrering» som gir enerett til utseende og form for et produkt.

En hardere nøtt

Hvorfor det er behov for økt adgang til IPR-systemer i arkitekturen, er en mye hardere nøtt. Arkitektur er omrisset og abstraksjonen av designet, og selv om arkitektur og design ofte krysser hverandre, betyr det ikke at hensikten er lik. Som diskurs er arkitekturen nær umulig å ramme inn og presisere. Det er vanskeligere å slå fast hvor ens tanke begynte og hvor en annens endte. Ideer er kjedet sammen gjennom historien og på langs og tvers av nåtidige tendenser.

Dermed spørs det hvor mange tilfeller av åndsverkskonflikter man egentlig vil se i arkitekturen. Ett av få eksempler er saken i Nordhordland tingrett fra 2009, som gjaldt hvorvidt et byggefirma hadde etterliknet et typehus som Norske Hus Boligsystemer AS mente oppfylte vilkåret om verkshøyde. Det var den herskapelige villaen «Ambassadør» som var gjenstand for spørsmålet om rettsstridig etterlikning. Tingretten slo fast at ferdighustypen hadde verkshøyde etter åndsverkloven, og idømte vederlagsplikt.

Sakkyndiges vurdering spilte en viktig rolle for at tingretten konkluderte med at «opphavsrett oppstår i og med frembringelsen av åndsverket», og videre ikke krever merking. Det betyr at byggefirmaet selv burde innsett at oppføringen av praktvillaen var herming og tyveri, på tross av at saksøker selv hadde spredt og tilgjengeliggjort tegninger via egne kataloger.

Egenverdi?

Kanskje tok Norberg-Schulz feil: Arkitekten kan godt arbeide i vakuum, og vakuumforsegle sine løsninger. Bedre kunnskap og tilgang på IPR er på mange måter et skritt i riktig retning av å belønne selve tankevirksomheten bak design og arkitektur, skjære strevet og arbeidet vekk fra det fysiske produktet og fastslå at det har en egenverdi.

Det er bare viktig å ha i mente når man står med høytrykkspyleren, at epletyvene i hagen, de som vil rane til seg ideer, like godt kan være veldig lærevillige studenter. Disse studentene behøver å se møysommelige detaljer av de ypperste, nyeste, grønneste, tekniske løsningene. Jo mer de inspiserer hemmelighetene, desto bedre for faget.

Dessuten er det vanskelig å anslå hva hovedvirkningen av økende sikring av patenter, varemerking, designregistrering og opphavsrett vil være. På den ene siden kan det øke tilgangen til en løsning og kvalitetssikre den, bedre industrialiseringen av en nyttig oppfinnelse. På den annen side kan IPR bidra til å gjøre løsningen mer eksklusiv og mindre tilgjengelig.

Det er kanskje ikke så gjeldende for de fleste ferdighus, men god arkitektur og innovasjon på klimafeltet må spres, og helst raskest mulig. En sentral stiftelse for design og arkitektur må vurdere hvilke signaler som sendes ut om hemmelighetskremmeri i bransjen. Hvis ikke er det innovasjon for innovatørens skyld, og da må fortellingen om arkitektens gjerning korrigeres. 

Dette er en kommentar. Teksten er uttrykk for skribentens meninger.