Meninger / Leder
– Er tareskoger, krabbehoteller og yngleplasser for torsk noe våre fagfelt skal ta på seg?
Av Gaute Brochmann, redaktør
Gaute Brochmann er arkitekt og redaktør i Arkitektur.
Foto: Ingebjørg SembMot et bakteppe med krig i Ukraina og Gaza, er kanskje redusert byggeaktivitet i Norge et lite problem. Men for dem som går julen i møte med en usikker jobbframtid, er situasjonen like fullt kritisk, skriver Gaute Brochmann.
2023 var ikke noe godt år for norske arkitekter. Etter en vår med avventende pessimisme, ble høsten krisetid for flere kontorer. Halvtomme ordrebøker betyr i praksis permitteringer og oppsigelser. Rekordmange nyutdannede står uten jobb. Rentetoppen ble høyere og høyere, i takt med at kronekursen fortsatte å synke. Noen umiddelbar lysning i 2024 er det umulig å få øye på.
Mot et bakteppe med krig i Ukraina og Gaza, er kanskje redusert byggeaktivitet i Norge et lite problem. Men for dem som går julen i møte med en usikker jobbframtid, er situasjonen like fullt kritisk. Og i bakgrunnen lurer en usikker fremtid med kunstig intelligens og en gryende erkjennelse av at arkitektfaget står ovenfor grunnleggende endringer.
Så kan man hevde at faget alltid er i bevegelse. Men ser vi tilbake på tiden fra starten av 2000-tallet og frem til i dag, er det lett å hevde at det veldig lenge har vært en påfallende stabilitet. I to tiår har vi hatt et arbeidsliv preget av høy byggeaktivitet, svært lav ledighet og en situasjon der de samme kontorene og fagmiljøene over lengre tid har vært toneangivende.
I hvilken grad dette bildet vil endre seg i året som kommer, vet jeg ikke. Men om jeg får komme med to juleønsker på vegne av faget vårt, må det være som følger:
På vegne av bransjen håper jeg at dagens nedbemanninger ikke leder til en situasjon der de mellomstore kontorene forsvinner. Jeg tror sterkt på verdien av solide fagmiljøer der ledelsen i firmaene og hele organisasjonskulturen er tungt fundert i arkitektfaglig motivasjon.
Det andre ønsket er at statusen til det å ta vare på husene som allerede er bygget bare fortsetter å øke.
Jeg er derfor veldig glad for å kunne publisere Mopos fantastiske 1983+2023 på forsiden av denne utgaven. Og jeg blir glad når jeg merker at jeg faktisk ikke tenker på dette som transformasjon, men bare arkitektur.
I den forstand at skillet mellom å bygge helt nytt og å bygge videre på det vi har, er i ferd med å forsvinne.
Akkurat det gir håp for et 2024 som ellers vil bli krevende for mange.