Landskapsarkitektur er et grønt fag

Man skulle tro at det var et så åpenbart faktum at landskapsarkitektur handler om planter.

Men når jeg ser på forsiden til de siste to årbøkene til NLA, er jeg ikke så sikker likevel.

Sjøfronten i Ålesund og Brannveien i Gamle Oslo er fine prosjekter, for all del. Men bildene viser alt annet enn gress, blomster og trær: Store betongflater, harde kanter, massive steinarbeider, dekker av tre eller kunstmaterialer og fargerike klatrevegger.

Men det topper likevel ikke den famøse årboken fra 2017–18, da det var arkitektene i Haugen/Zohar som fikk forsiden med sitt Uredd-toalett fra Nasjonale turistveger. Fotografert på en måte som gjorde at betong og asfalt, fjell og hav og himmel var alt man så på et bilde kjemisk fritt for organisk liv.

Denne forkjærligheten for landskapsarkitektur som design-fag, harmonerer med det jeg opplevde som praktiserende arkitekt: Nemlig at landskapsarkitektur hadde høyere status desto mindre det handlet om landskap – i den forstand at landskap er noe som er definert av planter og vegetasjon.

Design av uterom med stein, strukturer og sittemøbler ble mer eller mindre uttalt akseptert som en fullverdig del av faget.

Men det at «lark’en kom trekkende med noen trær og blomster» opplevde jeg at mange arkitekter anså som noe helt underordnet.

Ti år, og en god del grønne tak og urbane blomsterenger senere, er nok dette bildet heldigvis noe endret. Men fortsatt opplever jeg at de harde overflatene og bygde elementene tillegges altfor stor vekt. Noe forsidene på de siste årbøkene er et talende eksempel på.

Dette er, for å si det enkelt, en uting.

Det å bringe naturen tilbake til livene våre har aldri vært viktigere – for miljøet som sådan så vel som for menneskene.

Landskapsarkitektur er først og fremst et grønt fag. Og med denne temautgaven ønsker vi å bidra til at denne delen av arkitekturen får statusen den fortjener.