Meninger / Leder
– Er tareskoger, krabbehoteller og yngleplasser for torsk noe våre fagfelt skal ta på seg?
Av Gaute Brochmann, redaktør
Langs veien ut mot Henningsvær i Lofoten står fjellene skulder mot skulder. Men fremst blant likemenn finner du Presten: En monumental, renskåret bauta av en granittklippe som løfter seg rett opp av sjøen og reiser seg 400 meter loddrett mot himmelen.
Å klatre denne veggen står for meg som noe tilnærmet den ultimate naturopplevelsen. Blandingen av spektakulær natur og krevende forhold gjør at de timene man tilbringer på vei oppover dette stykket norsk urgranitt setter seg i kroppen – og blir der for alltid.
Det er to grunner til at jeg bruker dette eksemplet for å snakke om Nasjonale turistveger.
For det første er fjellsport i Lofoten et slående bilde på den ideologiske motstanden mot alle former for tilrettelegging av naturen som jeg og mange med meg forfekter. Det er ingen metallbolter naglet til Presten. All sikring foregår med det utstyret du tar med deg. På avstand ville ikke slike sikringer vært mer synlige enn knappenåler stukket inn i en husvegg. Men dette handler om moral, ikke estetikk:
I naturen skal vi ferdes på naturens premisser.
Det har ikke noe å si om boltene hadde vært designet av Reiulf Ramstad eller om de var kjøpt på Clas Ohlson: De skal bare ikke være der. Det ville vært grunnleggende respektløst. På grensen til blasfemi.
For det handler om hva natur dypest sett er. I naturen har du selv friheten til å velge hvor du vender blikket og legger kursen. Og med det følger ansvaret for å ta konsekvensen av disse valgene. Er du ikke komfortabel med det, får du holde deg i bebygde strøk.
Dette er også følelsen jeg får av rasteplasser og toaletter, broer og trapper i Nasjonale turistveger: De trenger ikke å være der. Og da skal de ikke være der. Kvaliteten på arkitekturen gir ikke prosjektene hverken mer eller mindre eksistensberettigelse.
I de store, norske landskapstablåene er ikke hvert prosjekt større enn boltene ville vært i fjellveggen. Men som ørsmå flått bringer de med seg en sykdom som forringer landskapene de er en del av. Skitne parasitter som smitter fjellheim og kyststriper med en ekkel sykdom vi kjenner som opplevelsesøkonomi.
Slik føler jeg det. Vel vitende om at det er en dum følelse og en arrogant følelse.
For som sagt er det én grunn til som gjør at jeg skriver om Presten. Og det er min egen forfengelighet. For like viktig som den vakre naturen i seg selv og anstrengelsene for å nå toppen, er eksklusiviteten. Å klatre Presten er ikke for alle.
Ikke det at fjellet er privat og at klatring koster penger. Tvert imot. Allemannsretten står sterkt. I prinsippet er fjellet tilgjengelig for alle. Det vil si: For alle med de rette fysiske forutsetningene. De som har tid og ressurser til å prioritere slike aktiviteter. Og som har tilgang på en kulturforståelse der verdien av å risikere livet for ingen ting på denne måten skrives inn i en større fortelling:
For fjellklatring er i Norge ensbetydende med status og sosial kapital. Akkurat som det å gå langt på ski. Eller å bare gi seg villmarka i vold som Lars Monsen. Aktiviteter som ligger der som en mulighet for alle. Mens verdien i å hengi seg til dem, uløselig er tilknyttet en (uuttalt, men like fullt eksplisitt) forståelse av at dette er for de få.
Ja, jeg vet at det er noen problemer med turisme og bilisme og forurensing og alt det der. Men hvis vi ser på det faktiske omfanget av ekstra naturbelastning og økte CO2-utslipp, mistenker jeg at spørsmålet om bærekraft for mange er en vikarierende argumentasjon for et dypere, emosjonelt ubehag knyttet til at vi utvalgte få ønsker å ha naturprivilegiene våre i fred.