Meninger / Leder
Da poesi ble viktigere enn politikk
Av Gaute Brochmann
I 2005 ble institutt for farge lagt ned ved Kunst og håndverksskolen i Oslo. Skolen slo seg sammen med Kunstakademiet under det felles navnet KHiO. Og der hadde ikke fargene noen egen plass. Samme år begynte jeg på AHO. Der var nok fargene enda mer fraværende. Selvgrånende furu og eksponert betong var på moten. Ittens fargesirkel eller Josef Albers teorier kan jeg ikke huske at det ble undervist i i det hele tatt.
Det eneste jeg med sikkerhet vet, er at vi ble dratt med på en Nils Petter Molvær-konsert for å se «scene-showet». Som – slik jeg husker det – bestod av to lysende flekker som ulidelig langsomt beveget seg over bakveggen på Rockefeller mens de hypnotisk umerkelig skiftet fra en nyanse til en annen.
Akkurat så mye viktighet tilla man altså farger ved et av landets ledende studiesteder for arkitektur.
Som mange vet, antar man at antikkens templer og statuer var malt i sterke farger. Tidlige moderne verk som Ekeberg-restauranten var ikke hvite, men oppført med en varm brunfarge. Så sa det stopp. Fra Erling Viksjø til Sverre Fehn til Knut Hjeltnes er det få tilsatte pigmenter å spore. Kanskje er det nettopp derfor det måtte et temanummer om interiør til for å få fargene tilbake som et hovedtema i Arkitektur.
Interiørarkitekturen er den delen av faget vårt som er nærmest menneskene. Og fargene har ingen annen funksjon enn å behage oss. De holder ikke regnet ute. Holder ikke veggene oppreist. Tilpasser seg ikke terrenget.
I en slik logikk kan farge se ut som noe overflødig. Men egentlig er det tvert imot.