Doktorgården Lyngør

En uthavn. 

Nasjonsbyggingen i Norge på 1800-tallet satte søkelys på innlandets tradisjoner i leting etter det autentisk norske. Som et motstykke til dalstrøkene innenfor, ble kystkulturen – «forringet» som den var av kontinentale impulser og fremmed kultur – ansett som mindre interessant. Men det er nettopp slik byggekunsten langs kysten fikk en betraktelig mer variert og flytende stilistisk utvikling. Det er få steder i Norge som har like mange eksempler på denne utviklingen som Lyngør³.

Eiendommen som på folkemunne kalles Doktorgården består av fire bygg fra ulike epoker, som samlet bærer preg av denne historiske utviklingen. Hovedhuset er en herskapelig redervilla i empirestil fra rundt 1850. I tillegg rommer tomten et mindre bryggerhus, datert i SEFRAK⁴ til å være fra rundt 1750, en låve som nylig er omgjort til bolig, samt mindre uthus og båthus. Tomten ligger sentralt plassert i Lyngør, en særdeles godt bevart uthavn fordelt over fire øyer i skjærgården rett nord for Tvedestrand⁵.  

Det var denne historiske konteksten vi trådde inn i da vi i 2015 først la til ved en brygge i Lyngør, omkranset av staselige hus som speilet seg i vannet. Byggherrene fra sørkysten av England hadde noen år tidligere seilet mellom husene i sundet, og hadde tilegnet seg eiendommen. Fra bryggen steg vi inn i et stort hvitmalt hus, trekkfullt og atmosfærisk, med spor etter tidligere beboere og en historie som bokstavelig talt satt i veggene⁶. Vi endte opp med å tilbringe måneder i huset, mens sommeren ble til høst, oppslukt av å kartlegge husets tilstand. Vi hadde i utgangspunktet lite kjennskap til Sørlandets kultur og byggeskikk, men leste oss opp på det som var å finne av litteratur. Det mest lærerike var å snakke med innbyggere på øya, samt invitere ulike yrkesgrupper på befaring før anbudsprosessen startet. 

En britisk aksent. 

En slik opplevelse får man sjeldent som nyutdannet arkitekt, og det var et kjærkomment avbrekk fra kontorlivet som dominerte de foregående årene våre. Etter uteksamineringen fra The Architectural Association (AA) i London i 2010, hadde vi begge jobbet for David Chipperfield Architects, med transformasjonsprosjekter som introduserte samtidsarkitektur i verneverdige bygg. Prosjektene inkluderte blant annet et privat hus og et museumskompleks, begge i London, og en herregård i Norfolk, samtlige med opphav på 1700-tallet. Fellesnevneren for disse var behovet for oppgradering og utvidelse av eksisterende vernet bygg. Metoden baserte seg på en nær kirurgisk presisjon i hvor intervensjonen i byggets vev skulle forekomme. Prosessen var basert på en grundig lesning av byggets historiske og tektoniske sammensetting. I møtet med vernemyndigheter i England, må hver intervensjon støttes av den overordnede fortellingen om byggets videre liv. Vi opplevede en nyansert og informert dialog, der arkitektoniske kvaliteter stod sentralt, og at denne samtalen ledet til et annet spillerom enn det som oppleves i norsk sammenheng. 

Vår utdanning og erfaring fra England ble utslagsgivende for at vi fikk oppdraget med ombygging av Doktorhuset, ettersom eiendommen ble kjøpt av en britisk familie noen år tidligere. Vi hadde ikke formelt sett etablert eget kontor på det tidspunktet, og uten at vi var bevisste på hva som skjedde, representerte prosjektets omfang et brohode inn i både egen praksis og akademia.

Å omforme et historisk objekt. 

Vår britiske byggherres oppdragsbeskrivelse for prosjektet var både ambisiøs og utfordrende. Disponeringen av planen skulle legge til rette for at ulike grupper kunne ta huset i bruk, for kurs og ulike arrangementer, samtidig som det fortsatt skulle kunne fungere som en privat bolig. Det skulle også oppgraderes til helårsbruk med høy standard og bekvemmelighet, uten at husets historiske karakter ble forringet. Selv om huset i seg selv ikke er vernet, ligger det i en hensynssone for bevaring av kulturmiljø. Dessuten fordret husets alder at kulturminnevernsmyndigheter på fylkeskommunalt nivå ble involvert i saksgangen⁷. 

Et spørsmål som alltid dukker opp i denne type prosjekter, er hvilke hensyn som skal vekte mest når det står mellom modernisering og en eventuell tilbakeføring. Om en tilbakeføring er hensiktsmessig, hvilken periode av husets nærmere 200 år med historie er «riktig»? Det rådende synet på transformasjon hos vernemyndigheter i Norge har opp til forholdsvis nylig basert seg på at det bør etableres en uttalt kontrast. Om det tilføres nye elementer bør disse i minst mulig grad tildekke opplevelsen av det gamle. Men det nye skal også være lesbart, slik at forvaringsverdien er ivaretatt. I dette prosjektet valgte vi tidlig en noe mer tvetydig tilnærming, som i noen tilfeller visker ut det sterke skillet mellom det opprinnelige og det tilførte, mellom fortid og nåtid. 

På samme måte som den omkransende landsbyens velstand var bygget på utstrakt handel med kontinentet, er huset et resultat av en hel rekke utvendige faktorer i møte med lokal byggeskikk. Byggets første etasje er preget av en kontinental og formell stil, der de grove tømmerveggene til dels har vært rappet og påført en slett gips og tapet. Av innvendige overflater var himlingene best bevart, et vakkert kassetttak med innslag av original gips, muligens observert i London eller Amsterdam av de bereiste menneskene som en gang bygget huset⁸. Vinduene er plassert symmetrisk, i tråd med den europeiske empirestilens ideal, mens de dekorative ornamentene rundt dørene har «vandret» fra greske templer gjennom historien og opp til Agderkysten⁹. Ikke engang laftekonstruksjonen kan kalles opprinnelig norsk, men kom fra Russland, og ble vanlig i Norge rundt 1100-tallet.

Som i Potemkins fasader er husene i Lyngør bygget med «godsiden» mot sundet, som en gang var hovedveien mellom storbyene langs kysten i Norge, det vil si med dyrere maling, finere panel og mer forseggjorte vinduer¹⁰. Denne tosidigheten blir også gjenspeilet i uttalelser fra kulturminnemyndigheter, derfor er det kun utført tilbakeførende tiltak på byggets nordre langvegg og på begge gavlfasadene, i form av farger på vindusrammer og hjørnekasser. På byggets bakside er det mer rom for endring, og det er i disse bakgårdene at det mindre danderte livet utspiller seg på øya. For å gi skjerming fra båttrafikk og innsyn, flyttet vi støttemurer for å etablere et nytt tun, et fellesareal som knytter tomtens bestanddeler sammen og forsterker bruksverdien av et slags lite klyngetun. 

På operasjonsbordet. 

Vi var tilstede nesten annenhver uke på byggeplassen over de to årene prosessen pågikk. Det er en stor opplevelse å se ens første prosjekt manifestere seg, men også en belastning til tider. Det er heller ikke alltid like lett å bringe en huseier til byggeplass. På et tidspunkt stod huset nakent, i bare laft og steinmur, mens kjelleren ble gravd ut for å romme teknisk rom og bad. Byggherren, en eldre lege fra sørkysten av England, kom kort tid etter på besøk fra London, mens ledninger og rør stakk ut fra tak og vegger. Han forsøkte å berolige seg selv ved å sammenligne husets tilstand med en scene fra hans egen yrkeshverdag, synet av et åpent sår midt i en operasjon, før såret sys sammen og gror igjen. Prosessen kunne nok virke voldsom på både huseier og lokalsamfunnet rundt, men store deler av husets utfordringer handlet om skjulte problemer i form av råte, drenering og et elektriskanlegg som måtte totalrenoveres. 

Huset er et typisk midtgangshus, det vil si at det består av to laftekjerner med stuer på hver side av en midtgang. Vi vurderte å fjerne tilbygget fra 1989 på husets bakside, som forstyrret lesningen av denne plantypen og tok mye dagslys fra husets indre, men vi endte til slutt med å snu om på dette rommet ved å åpne det opp i høyden, til en luftig vertikalforbindelse som knytter sammen midtgangene oppe og nede. Den tverrgående synsaksen, kjernen i midtgangshuset, er gjenetablert fra tunet gjennom huset til den bakenforliggende sjøen. På hver side av midtgangen ligger rommene som inneholder oppholdsrom, spisestue og kjøkken. I midten av hvert rom er det forankret to store elementer. På den ene siden en massiv kjøkkenøy i rustfri stål, og på den andre en transformert grue med tilhørende bakerovn. Posisjoneringen av disse to punktene i planen medførte mindre justeringer av de innvendige veggene og plasseringen av dører, for å forsterke effekten av en enfilade¹¹. Fra midtgangen leder en ny trapp opp til byggets annen etasje, som hovedsakelig består av soverom med en-suite bad. Inn i disse mer intime rommene kan familier og grupper trekke seg tilbake fra husets øvrige åpenhet. 

Et barokt indre. 

Hovedhusets formelle karakter blir møtt av et mer hverdagslig innslag på baksiden. Bryggerhuset er et mindre bygg som inneholdt bakerovn og grovkjøkken, og som rammer inn det nye tunet¹². Huset hadde bare blitt delvis brukt de siste tiårene og var ikke beboelig, uten innlagt vann og med store skader på grunn av råtnet tømmer og lekkende pipe. Dørene, beslagene og listverket er imidlertid i fornem barokk utforming, og tømmerveggene har i sin tid vært rappet for påføring av gips. Huset byggeår er ifølge SEFRAK 1750, men mest sannsynlig er det noe yngre. Igjen skulle huset oppgraderes til helårsbruk, samt få tilbakeført aspekter ved sin opprinnelige utforming basert på fotografier. 

Bryggerhuset ble ferdig sommeren 2018, nesten et år etter Doktorhuset. Prosjekteringsfasen og oppfølgingen på byggeplass for de to prosjektene forløp på ulikt vis. Gjennom arbeidet med hovedhuset hadde vi lært de utførende å kjenne, og en god forståelse ble etablert mellom arkitekt og snekker. Den store bunken med arbeidstegninger ble nå erstattet av håndskisser, skriblerier på vegg og raske montasjer, til snekkerens store glede. Det var en særdeles god lærepenge å oppleve at en mer uformell formidling faktisk påvirket husets endelige uttrykk og utforming.

Fra praksis til undervisning. 

I Lyngør diskuteres det hyppig hva som er autentisk, og meningene er sterke om alt fra slektskap på øya til utforming av takrenner. På mange måter er det en ladet kontekst der det kulturhistoriske miljøet er selve grunnlaget for verdisettingen, både kulturelt og sosialt, og ikke minst rent økonomisk. For å kunne teste ut noen av disse mer teoretiske aspektene rundt bevaring og tradisjon oppstod ideen om et undervisningsopplegg som kunne være en plattform for eksperimentering og videre tanker utover begrensningene i konvensjonell prosjektering. Slik ble vår første intervensjon i Doktorhuset en åpen invitasjon til arkitektstudenter fra hele verden.

Vi grunnla AA Visiting School Lyngør i 2015 for The Architectural Association. Kurset arrangeres nå for femte gang. I samarbeid med kunstneren og forfatteren Daniel Ayat er den tre uker lange workshopen basert på premisset om at kvantifisering og kvalifisering av vår verden er viktige deler av utdannelsen til en arkitekt. Etter vårt syn er denne fasen essensiell for å kunne gi et adekvat arkitektonisk tilsvar på en oppgave og et sted, spesielt ettersom transformasjon og gjenbruk blir en stadig større del av den arkitektoniske produksjonen. Studenter i Lyngør har brukt oppmålingstegningen som et instrumentelt verktøy, og har aktivt utfordret det som anses som autentisk i Lyngør. I stedet for å behandle den arkitektoniske tegningsmetoden som bare en oppskrift til en byggeplass, kan denne kontekstuelle lesingen finne sted på mange nivåer, det være seg fysiske, sosiale, historiske eller topografiske. Det eklektiske utvalget av analyser som er produsert i løpet av de siste fem årene er samlet i The Island Reader, et alternativt arkiv som dokumenterer stedet Lyngør.  

Vi jobber tett med lokalsamfunnet og registrerer eksisterende konstruksjoner på øya, samtidig som vi tegner det som vanligvis ikke blir sett eller dokumentert¹³. Arbeidene handler ikke bare om å forstå husene, men også hvordan de brukes. Prosjekter har inkludert dokumentasjon av territorielle avgrensninger, minner og hukommelse, rettigheter for vei og utsikt, systemer for infrastruktur, vedlikehold, arv og bygningskoder, samt uskrevne regler for adferd. For å forstå betydningen av det vernakulære i norsk arkitekturhistorie, har kurset en innledende del med befaring av kystnære prosjekter av Knut Knutsen, Wenche Selmer og andre toneangivende norske arkitekter, i tillegg til besøk på Folkemuseet i Oslo. Programmet blir supplert med en serie diskusjoner om historien og teorien om det språklige i arkitekturen, om de filosofiske innflytelsene på konseptet «sted», og hvorfor dette hadde en direkte innvirkning på den rådende praksis for kulturarvens forvaltning, med fokus på hvordan ideene om forfatterskap, autentisitet og autoritet henger sammen¹⁴. 

Konstruksjon og kontekst. 

I Lyngør kan hus tolkes som markører for rikdom, monumenter over familiehistorie og symboler på kulturell og økonomisk kapital, og alle eier sannheten om hva som er autentisk. Det utredes nå mulighetene for en søknad om å komme på verdensarvlisten til UNESCO, noe som har skapt økt interesse for bevaring og vern samt virvlet opp et behov for å definere hva som er autentisk¹⁵. Gjeldende kommunedelplan hadde ikke bidratt til at en økonomisk presset kommune var i stand til å forhindre det mange oppfattet som en rekke mindre heldige tiltak i hensynsonen. Dette førte etter hvert til at et byggeforbud ble iverksatt, mens en ny reguleringsplan skulle utvikles¹⁶. I den sammenhengen har det også vært snakk om å utforme en estetisk veileder. Det kan ha sin effekt, men slike veiledere kan også være reduktive, forflatende og skadelige for en produktiv dialog om hvordan et sted kan utvikles¹⁷. Uansett plan eller veileder: Det er evnen til å forvalte kløktig og fleksibelt over tid som avgjør om resultatet blir bra eller mindre heldig.

Som en logisk fortsettelse på tematikken fra sommerskolen, og relatert til denne pågående problematikken, lanserte vi høsten 2018 masterkurset Modular Vernacular Studio ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, i samarbeid med arkitekt Jacob Schroll. Kurset hadde som mål å skape en ressurs for fremtidig utvikling på øya samt stille spørsmålet vi ofte hadde spurt oss selv, om hvordan nødvendig infrastruktur og bygninger i en vernesone bør utformes. Vi oppholdt oss store deler av høstsemesteret i Lyngør, og jobbet med utvalgte eksempler på hvordan ny bebyggelse kan utformes med utgangspunkt i analyser av kvaliteter som finnes i eksisterende arkitektur. Studentarbeidene satte søkelys på forholdet mellom konstruksjon og kontekst, og forsøkte å bygge bro mellom tradisjonell byggeskikk og moderne teknologi. Prosjektene var ikke bare forslag til boliger, men også nødvendige fasiliteter og infrastruktur til fortsatt bruk av et kulturminnemiljø. Hver student jobbet med aktuelle problemstillinger, som for eksempel tap av historisk materiale gjennom overdrevent vedlikehold, integrering av ny infrastruktur i et sårbart miljø, behovet for fasiliteter på grunn av økning i turisme på en øy med nesten utelukkende privat eierskap, samt strategier for videreføring av lokale ritualer og håndverk. Prosjektene varierte i målestokk og omfang, men samtlige forsøkte å foredle potensialet i utviklingen av det lokale gjennom alternative arkitektoniske metoder, for å skape en formmessig dialog mellom fortid og nåtid. 

Materialenes verdi. 

En av lærdommene vi satt igjen med etter gravearbeidet i tradisjonell byggeskikk, er at det finnes mye historisk presedens når det gjelder å tilpasse, transformere og gjenbruke bygningselementer. På grunn av materiell knapphet var vedlikehold nøkkelen til å bevare. Det foreløpig siste kapittelet i denne pågående interessen vil manifestere seg under Oslo arkitekturtriennale (OAT). Høsten 2019 tar vi del i å organisere Dealing with it, et akademisk forum med workshops arrangert av AHO som del av kjerneprogrammet til OAT. En stor gruppe internasjonale studenter vil samarbeide i Oslo over ni dager, og engasjere seg i triennalens sentrale tematikk ved å vurdere et spekter av samfunnsmessige og profesjonelle holdninger til eksisterende bygg og miljøer¹⁸. 

Et bygg kan i sin levetid støte på mange diskusjoner som stiller spørsmål ved dets fortsatte eksistens. Bygget er kanskje ikke lenger egnet til sitt opprinnelige formål eller det bryter nye forskrifter. Det kan ganske enkelt være dårlig vedlikeholdt eller gått av moten. Verkstedet vil kartlegge verdier og tilstedeværende kvaliteter i et knippe bygg i Oslo som casestudier. I løpet av Dealing with it vil studentene arbeide med fysiske deler av bygninger, og lære om evaluering og registering. Formålet med oppgavene, utover det rent tekniske, er å identifisere kulturelle, politiske og sosiale verdier, samtidig som vi ser på forutsetningene som danner grunnlaget for foreldelse. Under workshopen vil deltakere og andre gjester være vertskap for offentlige forsamlinger for å fremme strategier for transformasjon av bygninger i en større sammenheng. 

Fremtid via fortid. 

Å utføre feltarbeid med eksisterende bygninger og et lokalsamfunn gir en opplevelse av en konkret virkelighet for vordende arkitekter. Stedsspesifikk undervisning har også vært nyttig for oss som praktiserende, der vi har kunnet formulere og teste våre egne tanker i kontorets formative år. Etter vår oppfatning kunne denne modellen med fordel formaliseres i Norge, der nyetablerte kontorer kan knyttes tettere på studiestedene for å gi studenter en mer direkte befatning med fagets realiteter, mens de praktiserende har studietiden friskt i minne og er påkoblet impulser fra studiesteder internasjonalt. Det er nå en kjensgjerning at de fleste av bygningene vi trenger i fremtiden allerede er bygget, og selvsagt er vi langt fra alene i interessen for å jobbe med eksisterende bygg. Tvert imot opplever vi at det finnes et gryende internasjonalt nettverk for en annen tilnærming til tematikken, og at dette nettverket i større grad vil gjøre seg gjeldende i årene som kommer. Tradisjonen med å justere, utvide og gjenbruke bygg er like gammel som byggekunsten selv og fortjener en sentral rolle i både utformingen av fremtidens arkitektur og i utdanningen for de som skal forme den.

Noter

1. Det vernakulære kom for alvor inn i arkitekturdiskursen etter at Bernard Rudofsky lanserte utstillingen «Architecture Without Architects» på Museum of Modern Art i New York i 1964, og ledet det vestlige publikums oppmerksomhet mot kvalitetene i tradisjonell arkitektur fra ulike kulturer. 
2. Motsetingene mellom begrepene «Vulgar» «Local» og «That which is beneath notice» på den ene siden og «Academic» eller «High Style» på den andre siden er hentet fra boka «How Buildings Learn» av Stuart Brand (Viking Press, 1994) 
3. Europakommisjonen kåret Lyngør til Europas best bevarte tettsted i anledning av Det Europeiske Turistår i 1991. 
4. SEFRAK ( Sekretariatet For Registrering Av Faste Kulturminner i Norge) er et landsdekkende register for bygninger eldre enn 1850. Følgende er lovfesta i Kulturminneloven § 25: «Kommunen plikter å sende søknad om rivning eller vesentlig endring av ikke fredet byggverk eller anlegg oppført før 1850 til vedkommende myndighet senest fire uker før søknaden avgjøres».
5. En uthavn er en mindre havn i den ytre skjærgården. I seilskutetiden lå uthavnene tett på skipsleia og fungerte som nødhavner og steder for vinteropplag. Uthavnene oppsto derfor der det var ly, godt ankerfeste og mulighet til å seile ut og inn under forskjellige vindretninger.
6. Det opprinnelige huset hadde vært et feltlasarett under Slaget i Lyngør i 1812, da det engelske linjeskipet «HMS Dictator» senket det dansk-norske flaggskipet «Najaden» et steinkast fra huset. 127 sjømenn omkom på dansk-norsk side. Huset ble truffet gjentatte ganger, og under ombyggingen dukket det opp flere kanonkuler fra slaget på tomten. 
7. Bebyggede områder i Lyngør omfattes av hensynssone H570 Bevaring Kulturmiljø under KDP 27 Lyngør. § 31-1 – ivaretakelse av kulturell verdi ved arbeid på eksisterende byggverk. «Ved endring av eksisterende byggverk, oppussing og rehabilitering skal kommunen se til at historisk, arkitektonisk eller annen kulturell verdi som knytter seg til et byggverks ytre, så vidt mulig blir bevart.»
8. Foruten innslag av utenlandske møbler i hjem er det mange andre tegn på en utadvendt og bereist befolkning: « I 1900 bodde det her ca.600 personer…mange barn og en stor folkeskole, med både engelsk og tysk som fag» (fra heftet «Vandring i Lyngør», Skagerrak Øko-museum, 1994)
9. Empirestilen i Norge er nært beslektet med Biedermeier i tysktalende områder og Regency Style i engelskspråklige områder. 
10. Den russiske fyrsten Grigory Potemkin bygget visstnok en serie av kulisser langs floden Dnepr for sin elskerinne keiserinne Katarina IIs reise til Krim i 1789, for å gi et overdrevent inntrykk av fremdrift i lokale byggeprogrammer. 
11. Enfilade (Etymologi: fransk ‘tredd på snor’) En rekke av rom med dører plassert langs en akse, innført i barokken og typisk planløsning i klassisistiske bygg.
12. Et bryggerhus er et hus for alt grovere arbeid på en gard som krevde ild – slakting, brygging, baking, klesvask, farging og lysstøping. Bryggerhuset var opprinnelig en egen bygning, men ble fra 1700-tallet ofte et rom i et større våningshus.
13. En av de grunnleggende delene av kurset er en innføring i eksperimenterende bevaring, en praksis i kulturarvforvaltning og vern som utfordrer eksisterende tankesett med fokus på objekter, bygg og aktiviteter som vanligvis faller utenfor vernekategorier («Experimental Preservation», Arrhenius, Langdalen og Otero-Pailos, 2016 Lars Müller Publishers)
14. Kurset inneholder forelesninger og gjennomganger av essensielle tekster forbundet med tradisjon, bevaring og transformasjon. Ideene til Christian Norberg-Schulz og Martin Heidegger blir brukt som et springbrett der en rekke synspunkter på arkitektur, historie, kultur og teknologi blir introdusert.
15. Asplan Viak utformet i 2018 en mulighetsstudie for Lyngør, Merdø, Svinør og Loshavn kalt «Uthavnene som besøksmål». Publikasjonen kartlegger forutsetningene for økt turisme på disse stedene, og skisserer mulige tiltak for økt kapasitet, samtidig som kulturminnemiljøet vernes. 
16. Med hjemmel i §13-1 PBL ble midlertidig bygge-og deleforbud innført i 2018, for å sikre mot «en videre utvikling som forringer Lyngørs unike bygning-og kulturmiljø». Forutsetningen var at bygge- og deleforbudet skulle gjelde inntil det blir godkjent en reguleringsplan for Lyngør. Per dags dato er dette arbeidet ikke ferdigstilt.
17. I artikkelen «Stedets Tyranni» av Mari Hvattum kritiseres bruken av det eksisterende som ensidig presedens i mange estetiske veiledere: «Uavhengig av om hvorvidt det er godt eller dårlig, skal det som er legge føringene for det som skal komme.» (Arkitektur N Nr. 4 – 2009. 19)
18. Oslo arkitekturtriennale 2019, med tittelen «NOK: Arkitektur og nedvekst», undersøker begrepet ”nedvekst” og dets konsekvenser for byene våre. Festivalen leter etter urbane og arkitektoniske løsninger for en verden hvor livskvalitet og miljø settes foran økonomisk vekst. Hvordan former og bygger vi byene våre i en slik verden? 

Sørlandshuset

• Forekommer hovedsakelig langs kysten av Aust- og Vest-Agder.
• Oppsto i fremveksten av nye handelsteder for trelast ytterst i skjærgården på 1500-tallet.
• Husene har variert mye i takt med skiftende trender og sosiale og politiske vilkår.
• De fleste sørlandshus er av plantypen Svalgangshus, Nedeneshus eller Midtgangshus. 
• Konstruksjonen er som regel av laft, med stående profilert overkledning fra 1700-tallet og utover.
• Kledningen var ofte malt i oker og rødt, men hvitmalingen tok gradvis over etter hvert som den ble mer tilgjengelig.
• Sørlandshuset hadde i motsetning til husene i innlandet takstein istedenfor torv og teglstein fremfor gråstein i skorsteinen.
• Kontakten med Holland på 1600-tallet gjorde at herskapshusene langs norskekysten ble sterkt påvirket av nederlandsk arkitektur, før engelsk georgiansk arkitektur og interiør ble forbildet på 1700-tallet.
• Antall vinduer og derav størrelse var assosiert med hierarkiet ombord på seilskip (matroshus har ofte fire, skipperhus fem og en redervilla seks vinduer). Kilde: «I Sørlandshuset: hus, interiør og inventar 1650-1910» Ulf Hamran Oslo : Huitfeldt, 1985

Kilde: «I Sørlandshuset: hus, interiør og inventar 1650-1910» Ulf Hamran Oslo : Huitfeldt, 1985