T12 Advokatfirmaet Schjødt Oslo

Materialer i fokus

Interiørarkitekt Ellen Ledsten beskriver transformasjonsprosjektet i Tordenskiolds gate 12 som utfordringen med å «skape sjel» i et bygg ment til å komplementere og referere til Oslo Rådhus. De nye lokalene til Schjødt er blitt til gjennom en gjenbruksfokusert renovering av den eksisterende bygningen. I mangel av originale elementer i interiøret – med unntak av de nevnte søylene til Storstein samt en grønn marmorsal, er gamle fasadematerialer og Schjødts eksisterende møblering gjenbrukt for å skape en visuell identitet som ivaretar byggets kvaliteter og leietakerens ønsker.

Resultatet er et relativt nedtonet uttrykk som lar materialene stå i fokus. Den kalde paletten bestående av mintgrønne vegger, mørkbeiset ask og svart gneis mykes opp av sekundærfarger som fersken, rosa og grønt, samt teakvinduene som pryder fasaden og er gjenbrukt som skillevegger i kontorarealene. Ulike loungeområder er en kontrast til det stramme formspråket bestående av rillede panelvegger og store, malte veggflater.

Disse loungeområdene komplementeres av spesialbygde peiser med paneler laget av kobberpersienner og styreskinner fra byggets tidligere solskjerming. Kobberplatene, i kombinasjon med den svarte gneisen, gir en effekt som på avstand føles eksklusiv, men også litt kjedelig. Når man derimot kommer nærmere og får se både patina og skruehull som avslører platenes tidligere liv, finner man en sjarmerende mangel på perfeksjonisme som står i kontrast til den gjennomførte detaljeringen som skjuler tekniske installasjoner ellers i interiøret.

Mimetiske materialer

Interiørets to dominerende gulvoverflater er den nevnte gneisen og et mønstret tregulv. Dette lyse tregulvet er lagt i et forstørret hollandsk rutemønster og skaper assosiasjoner til vevd tekstil. Dette gir inntrykk av et slags gulvteppe som spiller på forventningene vi har til et tradisjonelt kontorinteriør. Bruken av mimetisk materialbruk finner vi også i peisenes kobberplater, som fra avstand ser ut som planker eller trepanel.

Noe lignende er gjort i resepsjonsdisken, der havplast er smeltet om og brukt som et frostet og opplyst glasspanel. Når man først får øye på materialet ser det ut som et eksklusivt og teksturert glass som forventes å være varmt å ta på. Men når man berører platene, er de glatte, kalde, og avslører sin egentlige materialitet. 

Grepet er smart, da det vekker interesse og inviterer besøkende til å komme nærmere for å se, ta og føle på materialene som omgir dem. Det minimale blir komplekst når man blir bedt om å tenke på hva og hvorfor disse elementene befinner seg akkurat her; ble de valgt for sine estetiske kvaliteter, for bærekraftige grunner, eller kanskje for sin tilgjengelighet?

Juvelene

Interiørets mest virkningsfulle utsmykning er imidlertid Storsteins søyler – lokalets kronjuveler. Kontrasten mellom søylenes levende mønstre i oker, fersken, blått, grått, grønt, burgunder gir sammen med det stramme interiøret inntrykk av at dette er et utstillingsrom tegnet for å huse et unikt kunstverk.

Jeg er selv usikker på om dette valget er en beundringsverdig tilbakeholdenhet, eller en tapt mulighet til å skape et interiør som er like lekent, fargerikt og levende som søylenes motiver. 

Søylene står i byggets andre etasje, der man finner både resepsjon, møterom og et opphøyet loungeområde med sikt til sjøen. På befaringen gikk jeg inn hovedinngangen mot sjøen og opp til kantinen, men skulle heller ønske at mitt første møte med lokalet var gjennom den grønne marmorsalen mot Otto Sverdrups gate og opp til resepsjonen. Her er lokalet på sitt mest storslagne, men også rikest på den sjelen Ledsten hadde som mål å skape. 

Likevel er det Ledstens egen vurdering om at dette interiøret tilhører selve bygget, og ikke dagens leietakere, som jeg blir sittende igjen med. Gjennom et interiør som i sin tidløshet gir historien rom til å puste fritt, har lokalet nå blitt tilført en sjel som ikke bare refererer til Oslo Rådhus, men som også gir bygget en helt egen identitet.