Om det å være lydhør: Hvordan skape resonans mellom vernehensyn og tech-kultur når fremtidens arbeidstagere flytter inn mellom bladgull og klassiske søyler?
Det første som møter meg er trappen – monumental, med etterklang som fyller rommet. Et rom skapt for ærefrykt, ikke for samtaler. Den arkitektoniske gesten er tydelig: du skal føle deg liten når du går inn, som om bygget bærer sin egen tyngde fra fortiden med ufravikelig autoritet. Men det er også her en moderne teknologibedrift vil ønske sine ansatte og besøkende velkommen.
Ambisjonen var enkel å formulere og vanskelig å realisere: Å gjøre ankomsten imøtekommende, dempe etterklang, og gi et vernet interiør en relevant kontekst for dagens arbeidspraksis — uten å krenke dets historiske integritet.
Vernekravene legger rammene for dette prosjektet. Vegger, tak, gulv – ubevegelige premisser. Selv paletten er satt, en arkeologi av farger skrapt frem, en fargetrapp av lag og tid, der man ikke kunne tilføre nye farger. Til og med toalettene fra 2006 er fredet.
Dermed blir trapperommet en prøve: et ekkokammer i både ord og metafor. Løsningen er pragmatisk og sanselig — et tykt teppe, en stor myk sofa, absorbenter der det er mulig. Effekten er merkbar, men ikke fullstendig; lyden bærer fortsatt opp til tredje etasje, og ansatte senker stemmen i møte med rommets akustiske autoritet. Det er en liten, men ærlig kollisjon mellom idéen om ærefrykt og hverdagslig bruk. Her blir vernet både premissleverandør og motspiller. Jeg synes det estetiske er løst veldig flott, men vi får flere advarsler om å senke stemmen mens vi sitter der.
- YME Arkitekter AS
- Norconsult AS
- Jotta Group AS (tidl. Telenor software lab)
- 1200 kvm.
- 2023
- Norconsult v/ Espen Malcolm Andersen, sivilark. (arkitekt var kun ansvarlig søker og koordinator i dette prosjektet.)
- YME arkitekter v/ prosjektleder Elisabeth Våpenstad-Rånes, interiørark. MNIL
- Guro Eek, arkitekt MNAL og Gunhild Aadahl, arkitekt MNAL
- Stokkan lys
- Sofie Brovold
Tre gode grep
I resten av huset merker jeg meg tre grep jeg synes lykkes særlig godt: Himling og belysning, gulv og en fargesetting som rydder opp.
Nye nedsenkede himlinger er fristilt fra veggene. Nå får de puste. Armaturer er få og nøye plassert, dette er ofte noe som skaper visuell støy i nye kontorprosjekter og her er det godt løst. Bordlamper med uplight-funksjon gir en rolig visuell opplevelse, samtidig som atmosfæren er bemerkelsesverdig god.
Gulvvalgene er enkle og gode. Nye teppegulv i de gamle stuene gir umiddelbar akustisk gevinst og en lunhet som reduserer den monumentale tyngden til noe mer menneskelig. Kjøkkenet og sosial sone – tidligere med linoleum – er oppgradert med industriparkett. Her plasserer prosjektet seg i det vanskelige skjæringspunktet mellom funksjon, vern og TEK17 med en stødig hånd; løsninger er ikke de dyreste, men de er kloke.
Fargebruk og identitet er mer konfliktfylt — og interessant. Arkitektene foreslo sprekere løsninger for å speile tech-bedriftens kreative kultur. «Vi er nok klassiske ingeniører», sier en ansatt, og det tradisjonelle vant til slutt.
Resultatet er verdig og konsistent: en helhetlig rød tråd som respekterer byggets egen stil og gir rommene sammenheng. Samtidig oppstår et spennende bilde: i hyller og vinduskarmer marsjerer lego-tanks og andre lekne og kule modeller side om side med bladgull på søyler og farget brystning. Den estetiske friksjonen mellom digitale nerder og historisk verdighet er på sitt beste når den får virke som kontrast, ikke som symbiose — man ser to verdener som møtes uten å bli én, og det gjør rommene mer åpne for tolkning. Jeg må venne meg litt til det, kjenner jeg kanskje kunne ønsket meg at de som bodde der var enda mer synlige.
Det fungerer!
Brukerne bekrefter at huset fungerer. «Å ikke komme hit en dag føles faktisk som bortkastede dager», forteller en ansatt. Opplevelsen er både hjemlig og eksklusiv. Arbeidsformen med faste team og digital samhandling passer huset godt. Landskapene er små, 8-12 plasser, og hvert arbeidsrom har et tilknyttet møterom. Når fysisk samarbeid trengs, brukes møterom. Slik sett er det gammeldagse volumet – store stuer, tydelige soner – ikke et hinder, men en forutsigbar infrastruktur. Huset ville sannsynligvis ikke kledd hyperdynamisk, «tett-på-pulten»-samarbeid. For denne virksomheten er det nettopp fraværet av fleks og flow som gir ro og forankring.
Der prosjektet virkelig imponerer, er i evnen til å gi rommene et nytt liv uten å overskrive deres karakter. Plantekasser i etasjefarge skjuler lite passende bordbein og binder interiøret sammen. Store akustikkvegger – gjenbrukte 60x60-himlingsplater trukket med tekstil – er både økonomiske og estetisk nennsomme. Smårom og «rom i rommet» tilfører fleksibilitet der volumene tillater det. Det er smart, pragmatisk og overbevisende på detaljnivå.
Likevel finnes svakheter og i en slik anmeldelse skal de frem: Kjøkkenet fremstår som litt for lett i uttrykket: hvite benkeplater, overskap som kan virke lave i det store rommet, løsninger som taler mer entydig moderne enn resten av interiøret. Fargene er vakre, men helheten mangler tyngde og varme — det blir ikke like innbydende som stuene. Trappeavsatsene og noen mellomrom ber om mer karakter; her tåler huset sterkere grep, fondvegger, kunst, stoppede møbler med mer mot. Det føles som om den verdige helheten kunne ha godt av noen bevisste brudd for å gi rytme og retning.
Arbeidsrom for åtte personer, hvor store buede vinduer slipper inn godt med lys.
Foto: Sofie BrovoldEn mer smidig vernepraksis
Det bringer oss tilbake til vernets innflytelse. Fylkeskonservatorens rammer har, med rette, sikret et interiør som ikke blir overskrevet av samtidens estetikk. Men de har også gjort det vanskelig å møte en grunnleggende menneskelig faktor: lyd. Akustikken i trapperommet er ikke bare en teknisk utfordring; den er et premiss for hvordan man møtes, om man blir værende, om huset kan være imøtekommende. Prosjektet har gjort mye riktig, og likevel er det rommet fortsatt en påminnelse om hvor langt vernet strammer grepet. Kritikken bør ikke rettes mot aktørene, men mot strukturen: vi trenger mer smidighet i vernepraksis når arbeidslivets behov er så konkrete.
Til syvende og sist er dette et prosjekt som står støtt i det vanskelige: det tar vernets krav på alvor, gir oppdragsgiver en tydelig identitet og skaper gode arbeidsmiljøer med relativt enkle midler. Det er et nennsomt arbeid, med lyset som den stille helten og akustikken som den høylytte motstanderen.
Når tech-kulturen og historien møtes, er målet ikke å glatte ut forskjellene, men å skape resonans. I dag runger lyden i trappen. I morgen kan det være samtalene.
