Innhegningen Oslo

Kunstverkene som vises er i all hovedsak svært detaljerte broderier – verk som må oppleves uvanlig tett på. En av hovedutfordringene var derfor å skape en romlig dramaturgi i den store hallen som muliggjør en nær opplevelse med de enkelte verkene, samtidig som den maktet å vise frem en betydelig mengde kunstverk. Dette er løst ved å organisere utstillingen med en fri kronologi, syklisk organisert rundt hovedverket Historjá.

Dette rommet – der det 24 meter lange broderiet vises – utgjør også det romlige og dramaturgiske tyngdepunktet i utstillingen, skapt ved hjelp av løse gardinfag av dypblå ullfilt montert som et nav i rommet. Gardinen hegnes inn av en slank vegg løftet opp fra gulvet, som i nært samarbeid med ingeniør Finn-Erik Nilsen er prosjektert for å fremstå så lett som mulig.

Veggene består av stålkonstruksjon, trerammer og trepanel, og stives av med vaiere som er spent opp i faste punkter i himlingen. Resultatet er et prosjekt hvor alt henger sammen og er avhengig av hverandre.

Det foreligger et omfattende regelverk for utstillinger, med absolutte krav til stabilitet, sikkerhet og universell utforming. Det er også strenge føringer for hvor mye lys man kan ha i utstillingsrommet, særlig når man jobber med verk av tekstil som av konserveringshensyn kun tåler 50 lux.

Det var derfor utelukket å la dagslyset komme inn gjennom Lyshallens syv meter høye glassvegger. Vi har på tross av dette forsøkt å jobbe aktivt med både lys, mørke og lystemperatur, der navnet får en varm og presis lyssetting, de hengende veggene oppleves lyse og kjølige, og de ytre glassveggene oppløses som en kald nattehimmel i bakgrunnen. 

Å arbeide med så midlertidig arkitektur, fordrer at man tilnærmer seg oppgaven på en bærekraftig måte. Navet i ullfilt er gjenbrukte gardinfag fra et tidligere prosjekt på museet. Alle nye vegger er laget som modulbaserte byggesett, som kan tas ned og gjenbrukes i senere utstillinger.

Samtlige sittemøbler, vitriner og pidestaller er nøye utvalgt fra museets lager, og varsomt tilpasset utstillingens materialpalett. Det eneste unntaket er den 24 meter lange spesiallagde vitrinen til Historjá, som etter utstillingen skal reise videre med verket til nye utstillinger i Stockholm og Kiruna. 

Utstillingens arkitektur og de fleste møblene er i sin helhet bygget på museets verksteder. De ansatte har høy kompetanse og tilsvarende ambisjoner, og har gjennom hele prosjektet testet løsninger i 1:1, både for å teste konstruksjon, sikkerhet og estetikk. Å få jobbe så nært med dyktige og dedikerte fagfolk har vært svært lærerikt – og helt avgjørende for å få laget et prosjekt litt utenom det vanlige.