Teglen Røyken

Arbeidskirka revisited

At kirker skal kunne flere ting på én gang er en relativt ny idé. Selv om flere av 1800-tallets bykirker dekket bredere behov enn det åndelige, så var det først fra 1960-tallet at kirka skulle oppfylle et bredere spekter av samfunnsfunksjoner. Utviklingen av «arbeidskirka» vokste frem parallelt med en ny ungdomskultur og en mer verdslig tilnærming til kirkefunksjonen, slik det for eksempel fremstilles av forfatter Roy Jacobsen. I Seierherrene beskrives arbeidskirka gjennom Tonsen kirke av Georg Greve og Geir Grung. Bygget har kirkerom og tilstøtende menighetssal på bakkeplan, og menighetskontor samt klubblokaler i kjelleren, hvor ungdommen kunne møtes over kurong og en cola. Lignende bygg finnes over hele landet, ofte løst gjennom et markant kirkeskip med sidebygg på en sokkel av ulike støttefunksjoner. Siden har ikke bare kirkeprogrammet est ut ytterligere, men kirkerommet selv har også i større grad blitt et festrom for større begivenheter, være seg under høytider og livsriter, eller under verdslige konsertarrangementer. Dermed har nye behov for fleksibilitet og flerbruk meldt seg. Myser man litt kan det derfor være vanskelig å skjelne kirka fra kulturhuset – så hvorfor ikke kombinere dem en gang for alle? 

Opp fra mørket

En snartenkt rådmann i Røyken kommune så muligheten til å spare både tid og penger når ny kirke skulle bygges på den lange smale tomta ved Spikkestad stasjon, og inngikk i et spleiselag med kirka. Av de fire kvalifiserte teamene var det forslaget «Løft» av professor Aina Dahle og Kaja Melbye med Joachim Midjo Andersen og Mikkel Haavaldsen fra Hille Melbye Arkitekter AS som vant. Teamet la tre rom på rekke: et kirkerom i øst med en markant fondvegg mot nye Spikkestad torg og stasjon, en vestibyle arkitektene kaller «broa» i midten, og en kulturscene med store vinduer mot vest. Svære skyvevegger i eik skiller de tre rommene fra hverandre, og muliggjør både sambruk og flerbruk i ulike konfigurasjoner. De tre rommene er pakket inn i en teglkasse som løfter seg mot øst, med noe som ikke kan tolkes som annet enn et kirketårn, komplett med klokker og kors. Rommene er båret av to langsgående betongdragere og løftet opp over en glass-sokkel med bygningens mange verdslige funksjoner. Men i motsetning til typiske arbeidskirker henvender sokkelen i Teglen seg direkte mot torg og jernbanestasjon, frontet av husets kafé og aktivitetsrom. Dermed er ikke bare ungdommens «kurong og cola» løftet opp av kjelleren, men også blitt programmet som forankrer bygget til Spikkestad torg. 

For å nå seremonirommene må man derfor enten bruke innvending trapp og heis, eller forsere terrenget langs en trapp på byggets nordside. Her møter andre etasjes hovedinngang terrenget gjennom et foreløpig uferdig parkanlegg. Kulturscenen har i tillegg egen inngang mot vest, som fungerer uavhengig av resten av bygget.

Teglkor og alterstål

Det ukonvensjonelle oppslaget og de mange inngangene har bidratt til å gjøre huset både kompakt, økonomisk og fleksibelt, noe som kanskje har rettferdiggjort noen av byggets mer ekstravagante sider: Arkitektene hadde ikke bare fått gjennomslag for en kostbar (og etter sigende ryggbrekkende) betongkonstruksjon, men også inkludert små teglkors brodert inn i fasaden, et glasert teglteppe som markerer koret, arkitekttegnede liturgiske møbler og jevnt over høy detaljering og materialkvalitet. Professor Dahle har sågar tegnet både døpefont, clerus-benk og «alterstålet» (som altså er i stål, ikke sølv). Det er også byggets effektive organisasjon som får Teglen til å fremstå som bastant og monumental, hvor et relativt lite fotavtrykk bærer et forholdsvis stort volum. En velknadd plan sikrer videre at den konseptuelle skissen av rom mellom dragere opprettholdes som et lesbart arkitektonisk motiv og ikke drukner i teknisk areal, selv om prosjektet nok er blitt langt mer komplekst enn skissen kanskje åpnet for. Dermed har arkitektene langt på vei lykkes i å bevise at også et flerbrukshus best spinnes rundt en enkel og overordnet arkitektonisk idé. At romprogrammet ikke var skrevet i stein, men kunne fortolkes, og at anbudet var lagt ut som generalentreprise ga også arkitektene økt kontroll i tidligfase. Tross budsjettoverskridelser er dette antagelig et av de sentrale suksesskriteriene for bygget.

Kledelig nedpå

Dermed fremstår Teglen både som smått dekadent og kledelig nedpå. Teglteppet som erstatter podiet i koret skaper en uformell stemning og inviterer til bruk, mens den massive alterveggen i betong utstyrer rommet med tilstrekkelig «drama». Den gjennomlyste «broa» som både fungerer som lobby og våpenhus, samt konsertscenens «black box» er fine variasjoner over det samme rommet. At bygningen står i spagat, spent opp mellom ulike programkrav og infrastruktur, og sånn sett mangler en ordentlig hovedinngang kan sikkert både være frustrerende og forvirrende for mange. Bygget har også møtt betydelig motbør gjennom prosessen, ikke minst fra Kirkerådet selv. Men som den kjøteren den er, er Teglen særs vellykket. 

I Seierherrene heter det at «[presten] var av den lavkirkelige sorten som så sitt formål her på jorden i å viske ut skillet mellom kor og skip». Dette gjøres nokså bokstavelig i Teglen, men Dahle/Melbye stopper ikke her. I stedet viskes det vigslede også over i det verdslige, til vi står igjen med nettopp det store, samlende rommet. Og det hviskes nå (etter sigende også blant de geistlige), om at de har fått en ganske så fin kirke, som ikke bare er en kirke, på Spikkestad.