Campus Ås Ås

Vandring på baksiden

Ifølge landskapsarkitektens nettside, har det vært en forutsetning å skape en naturlig forlengelse av den eksisterende universitetsparken. Løsningen beskrives overordnet som at nye bygg er «lagt inn som en del av et større parkdrag, og i en posisjon som tilgodeser eksisterende siktlinjer og forsterker nye», og at «Urbygningens plassering er lagt til grunn for plassering av det nye parkdraget og den nye bygningsmassen» i en såkalt "Urakse".

Men hvorvidt innfris så intensjonen om å skape en omkring halv kilometer lang akse mellom Urbygningen og Nordskogen?

De lange aksene har sin opprinnelse i barokkens hagekunst. De bestemte anleggenes symmetriske oppbygging og hadde et klart utgangspunkt og et like klart endepunkt, om det så var den uavklarte fornemmelsen av uendeligheten. Aksene i Moens hundre år gamle nyklassisistiske park er mer subtile: deres formål er ikke å skape en symmetrisk orden, men snarere å lede blikket mot punkter av interesse i ulike deler av anlegget og dermed binde hele parken sammen. Fra Urbygningens hovedinngang ser vi blant annet ut over jordbrukslandskapet i sør, forbi den store kinapoppelen som nettopp står litt forskjøvet fra aksens midte. Ideen om en akse for den nye parken på Urbygningens bakside er med dette forståelig. Men allerede denne angivelsen av Uraksens lokalisering avslører oppgavens grunnleggende utfordring: Aksen ligger på baksiden.

Barokkanleggenes akser gikk som regel like gjennom den sentrerte hovedbygningen, og slik fikk både atkomstog hagesiden betydning. Ole Sverres ikoniske Urbygning fra år 1900 ble ikke skapt slik, men har snarere en tydelig forside. Og med dette også en like tydelig bakside - selv med nytt, sentrert inngangsparti. At Urbygningens bakside utgjør aksens utgangspunkt og inngang til den nye parken er forvirrende og krever et tydelig og sterkt parkprosjekt som kan hamle opp med beliggenheten i skyggen av Urbygningen og Moens praktfulle park.

Vi spør oss om dette er tilfellet.

Fra gammelt til nytt

En bred gangvei spenner i bue diagonalt fra Urbygningens nordre hjørne ned over en slak gressbakke og inn i det nye landskapet, med Nordskogen som en bakre kulisse. Vi fornemmer her det overordnede vegetasjonskonseptet som støtter akseideen: En gradvis overgang fra en kultivert parkbeplantning i sør til «vill» natur i motsatt ende. Både deler av grusplassen bak Urbygningen og gangveien kantes av et raust og praktfullt komponert staudebed, det såkalte Pampas. Plassen fungerer riktignok som en overgang mellom det nye og gamle, inkludert Kongeveien som stiger bratt opp i nordøst, men den vedkommer likevel ikke den nye parken. For når vi beveger oss inn i det nye anlegget fra den historiske parken, går vi på siden og like forbi plassen.

Men med Urbygningen i ryggen kan vi i det minste glemme denne baksideproblematikken et øyeblikk, og vi starter vår vandring i aksen mot nord.

En svekket akse

Gangveien har en gradvis smalnende form og leder oss mot det nye fellesbygget Bikuben, som huser auditorier, grupperom, og et stort innendørs amfi i samspill med campus’ nye hovedkantine. Med denne passasjen lykkes prosjektet i å forene det gamle og det nye campus rent funksjonelt.

I den søndre delen av Uraksen defineres landskapsrommet klart av eksisterende bygninger og den skogkledde Fougnerhaugen, som nå gledelig er blitt innlemmet i aksen etter rivningen av den gamle verkstedbygningen. Den skrånende gressflaten er befriende enkelt og åpent utformet, riktignok med enkelte unntak som skaper et unødvendig rotete inntrykk: Sekundære, kryssende gangveier har fått et umotivert slyngende løp og diverse sittemøbler kunne med fordel blitt gitt en mer tilbaketrukket plassering.

Ved rommets langside i øst, på vår høyre side, snor et naturlikt bekkeløp seg mellom store steiner som tilhører NMBUs geologiske samlinger. Bekken er en del av et overvannsanlegg som er anlagt i forlengelsen av den gamle parkens nyrestaurerte bekkehage Niagara. Men Uraksens bekk er så å si alltid tørr, og mange av vekstene mistrives, noe som underbygger den uryddige fremtoningen.

Vis á vis Bikubens hovedinngang står en stor patinert bronseskulptur med irrgrønn farge. Skulpturen er et tydelig blikkfang, særlig mot snøen vinterstid, og den er trolig plassert for å holde oppmerksomheten rettet i aksens retning. Vi lar oss lede. Kunstverket vi ser mot, Feeding from the tree of knowledge av Katrin Schlegel, er en oppskalert modell av et lav kunstneren plukket på det gamle NLH-tuntreet plantet i 1864. Det inngår i et omfattende og rikholdig kunstprogram kuratert av KORO, som er verd både et besøk og en egen omtale, men det er ikke det vi her undres over.

Det er snarere terrengformen skulpturen står på. Det enorme lavet skal vise vei, men ble kanskje ikke funnet tilstrekkelig stort og er plassert på toppen av en liten, gresskledd haug, en slags landskapssokkel. Terrengformen er nesten litt komisk og fremstår lite integrert i det ellers rolige terrenget. «Sokkelen» begrenser dessuten publikums tilgang til skulpturen, og det er først tett på at den blir virkelig interessant. Ikke minst bidrar sokkelen til å splitte landskapsrommet som snarere trenger et samlende element.

Hovedproblemet

Vi nærmer oss nå det vi anser for å være anleggets hovedproblem: Til tross for mange gode intensjoner taper aksen sin tilsiktede, bærende rolle allerede i starten på vår vandring. Når vi ser mot nord i denne første delen av Uraksen, trer verken parken selv, inngangen til Veterinærbygningen eller Nordskogen frem som blikkfang. Både terreng og blikk ledes derimot til den kolossale parkeringsplassen med forbrenningsanleggets høyreiste pipe i bakgrunnen.

Denne effekten kan sikkert reduseres når noen av trærne på østsiden vokser seg store. Men om fremtidig vegetasjon skulle skjerme for denne delen av rommet, vil den nødvendigvis også begrense utsynet mot den store skrånende eplehagen i øst som krones av Ås kirke. Og nettopp tilgangen til denne utsikten, betinget av den omfattende transformasjonen av området som prosjektet faktisk er, er en stor gevinst. Dette harmoniske og symboltunge landskapet for den gamle landbrukshøgskolen og Ås burde etter vårt syn vært innlemmet enda bedre i parken.

Bilen har altså skapt en vesentlig landskapsarkitektonisk utfordring, ikke bare ved anleggelsen av den enorme parkeringsplassen. Hovedadkomsten (for bil) til NMBU fra vest krysser Uraksen og splitter rett og slett parken i to! Aksen kollapser midt i anlegget. Her finnes ingenting med en størrelse og enkelhet som samler det store landskapsrommet til én park!

Veien og parkeringen må ha vært et premiss som både har fortvilet og ergret prosjektets landskapsarkitekter. Men det finnes virkemidler som kan bøte på slike visuelle forstyrrelser. Et «a-ha» eller flere kunne skapt en illusjon av at gressbakken fortsetter uavbrutt, slik landskapshagens gamle mestere sørget for å holde beitedyrene ute og samtidig «redigere» utsikten ved hjelp av et terrenghegn, kun synlig fra utsiden. Slik kunne kryssende veier og dels parkeringsplassen blitt tonet ned og Uraksen kunne i større grad fått en grønn ro som vi mener dette parkanlegget ville vært tjent med.

Visuelt rot

Etter at vi har passert Bikuben, er målet for det videre forløpet mindre klart. Vi krysser bilveien, og inngangen til veterinærhøyskolen er fremdeles skjult. Men så slår «a-ha»-ets overraskelseselement (utilsiktet?) til. Til høyre for oss ligger en liten dam! «Lille Årungen» rammes inn av vannelskende planter og en sørvendt trebrygge med fine sittemuligheter, tilvirket med bidrag fra studenter. Det er spennende med overraskelser, men vi hadde ønsket oss at vannet fikk spille en mye større rolle og var synlig fra store deler av parken. For kanskje kunne vannflaten fungert som et samlede element og dermed løst parkplanens utfordring?

Vi fortsetter vandringen nordover og ledes tilforlatelig forbi den nedtonede inngangen til veterinærbygget på vår venstre side. Til høyre trapper et lite amfi seg opp til en liten høyde med grønnsaksparseller omkranset av buktende lerkehekker. Vi forstår at vi har lagt Uraksens pryddel bak oss og at vi befinner oss i parkens allusjon til dyrkningslandskap. Her ligger også noen gårdsbygninger fra NLH-tiden. Beliggenheten virker nå noe tilfeldig, og ikke minst blir de små i forhold til både veterinærbygningenes volumer og Urbygningen, hvis bakside vi ser rett opp mot når vi snur oss. Parken preges her av mange hyggelige elementer, men de kappes om vår oppmerksomhet. Vi tror en mer bearbeidet romlig avgrensing i dette området kunne ryddet opp i det visuelle kaoset.

Uforløst konsept

Videre langs veterinærbyggets lange og nøytrale fasade brer det seg ut store staudefelt og enger, med et større naturpreg enn plen- og blomsterbedterrenget vi har lagt bak oss. Samtidig er staudebeplantningen holdt enkel med store grupper av bunndekkende vekster. Dette er litt overraskende å finne i vår tid, hvor tendensen går mot mer blandede staudeplantinger, slik som i Pampasbedet. Men kanskje illustrer dette den store utviklingen innen vegetasjonsbruk de siste årene, all den tid det er en stund siden planleggingen.

Idet vi nærmer oss Nordskogen, passerer vi lunder med store busker og trær i et utvalg inspirert av norsk natur, helt i tråd med det overordnede vegetasjonskonseptet. Men hvorfor møter vi den søte skulpturen Kalven Nina her, og ikke i enga lenger sør? Muligens har den gått seg vill i alle elementene, slik vi er i ferd med å gjøre …?

Rett før vi til slutt når fram til skogkanten, må vi igjen krysse en bilvei og det er lite synlig som trekker oss videre inn i skogen. Å la et skogsområde danne aksens siktemål er både djervt og flott, men ideen krever en mer bevisst bearbeidet avslutning. Parken er brått og uforløst slutt i et anonymt antiklimaks. 

En park ute av fokus

Etablering av store parker tilhører sjeldenhetene i våre dager og den nye Uraksen er noe så usedvanlig som et raust dimensjonert landskapsarkitekturprosjekt. Parken mangler imidlertid et samlende grep som håndterer den store dimensjonen. Mange av parkens elementer er i seg selv både vakre og interessante, men uten et forståelig hierarki bidrar de samlet sett til å skape en overflod av synsinntrykk. De visuelt mer dempede delene av parken, som vi anser som de mest vellykkede, taper i konkurransen om oppmerksomheten. Et tiltrengt hovedgrep er erstattet med tallrike kunstverk, noen etterlatte bygninger, en liten dam, en rekke benker, lysarmaturer og steiner i et visuelt anarki. Blikket hviler ikke før det utilsiktet lander på den store parkeringsflaten. Så om du som leser oppfatter denne teksten som litt fragmentarisk, kan vi kanskje si at den speiler objektet den omtaler.

Verken vegetasjonskonseptet eller akser makter å samle dette store landskapsrommet. Vandringen fra sør til nord byr på en gradvis overgang fra det kultiverte og over mot et mer naturlige uttrykk. Dette er godt tenkt, men graderingen forstyrres for ofte til å oppfattes som et samlende grep. Når parken heller ikke inneholder et element eller en form som evner å binde rommet sammen, slik Storeplenen gjør det foran Urbygningen, lykkes prosjektet heller ikke med å skape en Urakse.

Potensial for fremtiden

Vi anerkjenner hvilken krevende landskapsarkitektonisk oppgave parkprosjektet har vært. Utallige premisser, interesser og strategier skal følges opp og svares ut i formgiving og materialer. Det er vanskelig å få til en vakker og hensiktsmessig utforming som svarer til en forståelse av skalaen og stedet, ikke kun til programmet og premissene som legges. Lettere blir det ikke når dette skal supplere en av Norges vakreste parker som ikke bare representerer en rik historie, men bærer tradisjonene til Europas eldste landskapsarkitekturutdannelse. Men umulig er det ikke.

At det ikke ble gjennomført en egen konkurranse for et så omfattende og viktig, for ikke å si krevende landskapsprosjekt, er i seg selv skandaløst og har blitt betimelig kritisert av fagstanden. For hvem vet hva slags park dét ville gitt oss?

Vi ser imidlertid muligheter. Campus er i sin helhet et landskapslaboratorium som brukes til utforskning og eksperimenter i 1:1 skala i undervisning og forskning. Uraksen inngår i dette, og kan behandles med mindre ærbødighet enn et bejublet verk. Dette gir studenter og arbeidsgrupper ved universitetet anledning til å prøve ut ideer og realisere prosjekter, noe som faktisk gjøres. Anleggets uforløste potensial kan dermed også snus til en fordel: Når nå NMBUs parkavdeling har tatt over driften, og i takt med at vegetasjonen gror til, håper vi at mange nytenkende og spennende tiltak og kreativ skjøtsel gradvis vil kunne endre Uraksens karakter og opplevelsen av den.