Hage Skåne

Skåne, den sydligste delen av Sverige, er et landbruksområde med udramatisk topografi, men veldig fruktbar jord. Malmø er regionens hovedstad, men Lund har med sitt historiske universitet og sin ærbødige domkirke av stålgrå sandstein over en eldgammel krypt vært et historisk sentrum, med sin dype fortid. Med bud om en helt annerledes fremtid, vokser nå det 450 hektar store området Brunnshög fram nordøst for byen. Utviklingen ledes av kommunen og involverer en rekke partnere, inkludert, kanskje noe overraskende, Domkyrkorådet. Av de 150 hektarene som kirken eier i Brunnshög er ti av dem øremerket for utvikling og kirken har selv valgt å ta styring. Rådet er svært klar over ansvaret det innebærer å ta en så uvanlig retning, så fra starten av har de dedikert seg til å vise seg som en visjonær og til og med ganske uvanlig utvikler, for slik å rettferdiggjøre alle ambisjonene så vel som det praktiske utfallet. Det bringer en usedvanlig fantasi til hver detalj i prosjektet.

Som et tydelig første steg kan Hage trekke veksler på en rekke alternative og historiske tolkninger av åpne fellesområder innenfor en løst urban kontekst. Selv om prosjektet ikke er noe større enn en stor hage eller frukthage – 1600 kvm, omtrent størrelsen på et typisk lokalt småbruk – ligger det plassert i midten av den nye bebyggelsen og er slik både tabula rasa og en pekepinn på videre design. Alle funksjonelle og estetiske avgjørelser må være markører for de høye verdier og betydelige målsettinger som kirken sikter på å tilføre sin brede, nyskapende virksomhet. Eierskap, mener kirken, medfører ansvar og tildelingen av åpent land pro bono publico er essensielt et uttrykk for moralsk intensjon, både med hensyn til bærekraft og sosialt ansvar. Den fysiske virkeligheten til Hage vil selv være et anker, til og med et middel, for den overordnede planen. På dette stadiet fremstår det som et tilfeldig fragment, i form av en offentlig hage med høye vegger rundt, tilsynelatende adskilt fra byen. Den ligger godt utenfor bygrensen og er så frakoblet omgivelsene at den ser ut som en miljømessig dyspraksi, et brudd med planen. Eller, omvendt, så kan den sees som det potensielle hjertet i Råängen, for øyeblikket kun en markør for det området som eventuelt vil komme? Alt er mulig.

Jeg liker tanken på en liten tapt hage med en ubestemmelig fortid. Jorden kan absorbere kompleksitet og resonans som den vil og likevel være ladet med nye muligheter. Da jeg snakket med Geir Brendeland, partner i Brendeland & Kristoffersen, det norske arkitektkontoret som Lund domkirke inviterte til å tegne dette landskapsfragmentet, diskuterte vi paralleller. Min egen reise rundt dette fenomenet har tatt meg langt av gårde og så tilbake til Skandinavia.

Jeg begynte med å se på maidanen, og spore dens røtter tilbake til Islam og det nomadiske Persia. I 1600-tallets Ishafan, kunne markeder komme og gå etter vane og når de var ryddet vekk ga de plass til prosesjoner, religiøse festivaler og til og med sport. Slike ubestemmelige åpne områder i kjernen av en stor by var (og er) både et hull, som kan være et verdifullt intervall i de bygde omgivelsene, og samtidig et intensivt brukt sted, som bidro til diskusjon om urban tetthet. Maidanen var en åpen plass i praksis, men aldri med en begrensende utforming. I Anuradha Mathurs gode essay med tittelen «Neither Wilderness nor Home»,² knytter han maidanen til tanken om allmenninger, «that part of the environment for which customary law exacts specific forms of community respect», for å sitere Ivan Illich. Slikt landskap tilbyr «individuell frihet og fellesskap», ulikt noen andre steder i byen.

I «Britiske» India har maidanen vist seg holdbar, ved at dens opprinnelige formål som utstillingsvindu for imperialisme og kolonialistiske adspredelser stille har blitt byttet ut med nødvendig avlastning fra urbane prøvelser som ekstrem overbefolkning og forurensning. Kritiker og planlegger Gordon Cullen skrev i The Architectural Review i 1971 at maidanen i Calcutta ga et universelt vindu i den massive og allerede eksploderende byen, og at dens effekt er «å slå et hull tvers gjennom og la folket puste med ånden så vel som med lungene». Det er en sterk analogi.

Området Råängen ligger tilknyttet to store nye fokuspunkter, der byen eser utover Lunds historiske grenser. Begge er blant de nyeste verdensklasse-utpostene til universitetet. Max IV-laboratoriet, et synkronstrålingsanlegg, er allerede i drift, mens forskningssenteret European Spallation Source, et multidisiplinært forskningssenter, skal åpne i løpet av neste tiår. Gresskledde trikkespor deler de to eksepsjonelt avanserte forskningsmiljøene fra det mer beskjedne jordbrukslandskapet i Skåne, hvor bare en spredt håndfull låver og gårdshus peker mot dets videre funksjon. I nærheten ligger en gravhaug fra vikingtiden, lenge glemt og nylig utgravet, og forteller om ruter og ritualer, men dens nøyaktige betydning kan ikke forklares knyttet til den pågående utviklingen av området. I rent praktiske termer er Råängens jordsmonn eksepsjonelt fruktbart og når slik matjord først blir fjernet er det essensielt at arealet blir brukt på best mulig vis. Denne prosessen i seg selv gir ekstra mening til utviklingen, en slags forankring av materialer på det spesifikke stedet.

Hage er omsluttet av 2,4 m høye vegger på tre sider. Veggene er laget av resirkulert gammel teglstein. Den fjerde siden er åpen og overbygd, noe som gir en stramt markert innramming, hvor det åpne landskapet utenfor kan ses fra sin beste side.

Innenfor veggene vil beplantningen ligne mer på frukthage enn park, med trær som vertikale elementer introdusert inn i det naturlig horisontale landskapet utenfor. Dekkematerialet er grus heller enn gress (som viser til inngjerdede franske hager i klostre og byer). Den høye veggen er ikke ment som et forsvar, og den omslutter ikke noe sårbart. Under portalen, en åpen dør inn til et fellesområde, er et digert bord, syv meter langt, som er tegnet som symbol på møtet mellom kirken og det bredere og variert sammensatte samfunnet som etter hvert vil utgjøre befolkningen i Brunnshög.

Den offentlige inngjerdede hagen minner om begijnhoven eller almissetradisjonen i det katolske Nederland – tilfluktssteder for de gamle og syke som var forløperne til den moderne hospitsbevegelsen, miljøer der palliativ omsorg og utendørsområder er nært beslektet. Men i Skandinavia bærer fellesarealer uunngåelig med seg minner om landsbyens samlingssteder, det norrøne thing, på tysk ding og i moderne skandinavisk språk ting. Slike plasser i byer og landsbyer ble brukt til folkeforsamlinger og utøvelse av dømmende og lovgivende makt. Demokratiet og skikkene assosiert med thing/ting står som en ekstrem motpart til maidan, med sin flytende hensikt og rekkevidde. De allestedsnærværende utendørs samlingsplassene i Sverige har etterlatt mange fysiske spor i form av steinhauger og andre markører. Dette nordiske demokratiske forumet for lokal beslutningstaking har dype røtter, og har overlevd til i dag i prosedyrer for å tildele land langs gjenvunnede kystarealer i vestlige Finland, for å møte bønders krav når de har tapt jordbruksareal til veier i Nord-Norge og har til og med overlevd på Orkney-øyene.³

Tilfeldigvis har en «urban eng», Coram’s Fields, i samme område av sentrale London tjent som inspirasjon for Hage. Området ligger på tomta til tidligere Dr. Thomas Coram’s Foundling Hospital, som ble bygget tidlig på 1700-tallet og revet 200 år senere. Det hadde vært en stor institusjon for hjemløse sped- og småbarn, men på grunn av et lovende utviklingspotensial, ble sykehuset flyttet. Den langvarige saken rundt Foundling Hospital-tomten, som ble ført fra parlamentet og nedover, bidro til en tøffere nasjonal planpolitikk og utfordret den seige holdningen om at man måtte oppføre en ny bygning på en tomt som tidligere hadde vært bebygd. For her skulle det ikke bygges noe nytt; i 1936 ble områdets 28 mål sikret som en sentralt beliggende offentlig eng. Bevart og beskyttet for fremtiden gjennom en veldedig stiftelse, er engen ment for alle, men kun voksne i følge med barn kan komme inn. Ved å slik på fornøyelig vis snu normer på hodet, har Coram’s Fields forblitt et besnærende vitnesbyrd om det sosiale ansvar hos mellomkrigstidens London-politikere, tett på hælene til deres viktorianske forgjengere, samtidig som den forblir et unikt eksempel på gjenerobret offentlig sted hamret inn i den altoppslukende urbane veven. Som modell for hans kontors oppdrag i Lund kunne ikke Geir Brendeland funnet et sted med større resonans.

Domkirken i Lund er omkranset av det grønne, med tette trekroner fulle av urolige fuglereir. Ute på Råängen er fuglene og trærne færre. Et sted i det fjerne den dagen så jeg ørene til en hare stikke opp over stråene; foreløpig er dette deres type sted. Her er jorden det eneste gjenværende elementet, og gir viktig verdi til alle dens nye lag, til dens minne, nivåer og dybder.

I London på tidlig 1700-tall var kryptene i kirkene fulle og kirkene begynte å se etter gravplasser utenfor hovedstadens grenser. Disse ble siden så overfylte at de måtte stenges ved midten av 1800-tallet. Noen tiår senere ble disse glemte lommene med vill natur, spredt gjennom den desperat overbefolkede byen, transformert av viktorianske sosiale reformatorer og kommunale visjonære til det aktivisten Octavia Hill kalte «utendørs stuer». Nennsomt gjenskapt rundt høye London-platantrær, og med buktende stier og sitteplasser, med kun en håndfull gravsteder og monumenter som en påminner om stedets opprinnelige funksjon, ble de og er fortsatt i dag, verdsatte lunger i den klaustrofobiske urbane konteksten. Den dag i dag er de juridisk sett kirkens eiendom, men forankret hos lokale myndigheter og ivaretatt av grupper med oppmerksomme lokale frivillige.

Hages vegger signaliserer og markerer prosjektets offentlige ånd. Det skal være en ressurs som lokalsamfunnet kan disponere og må få den karakteren som de ønsker å gi den. Rådet er en særdeles uvanlig oppdragsgiver og er forpliktet til å lytte nøye til ønskene til de som skal bo her. Hver fase i utviklingen kan, slik de ønsker det, gi hint og vink om hva som vil følge. Christian Norberg-Schulz skrev om sted som konsept, med en innside og en utside, «en større sammenheng» enn bare stedet selv.⁴ Det er spennende å tenke på Hage som en ting – et sted, et område, hvor folk kan uttrykke sine behov og ønsker for sitt område i et utendørs forum.

Spor og minner om fortidens bruk på stedet kan gi koblinger til andre vaner, andre opplevelser og andre modeller. Med genius loci peker Norberg-Schulz på forhåndsbestemte meninger og kulturelle symboler.⁵ Sett bort fra veggene rundt Hage er det ingen tydelige skilt, ingen landemerker på Råängen. Innenfor Hages vegger vokser en versjon av hagen fram, en nylesning av en «village green» eller et møtested, et sted for delte gleder og mer enn noe annet en trygg havn hvor den sosiale og politiske evolusjonen av et nytt område i vekst kan foregå. Med alt dette, knyttes det store forhåpninger til det første permanente elementet i det nye landskapet på Råängen. Områdets kurator Jonatan Habib Engqvist peker på reisen mellom det symbolske, som uttrykt i den britiske kunstneren Nathan Coley’s skulptur på Råängen,⁶ og det ekte – på samme måte finner jeg også meg selv, vice versa, tenkende på den forestående fysiske virkeligheten til Hage, manifestasjonen av en enorm last, med en rekke potente symboler som skal føles, gripes, slik det faller seg.

Sluttnoter

[1] Råängen ble først brukt som tittel på domkirkens prosjekt i Brunnshög. Gradvis har det blitt navnet på selve stedet. Skiftet i betydningen av Råängen i denne teksten reflekterer dermed et skifte som har foregått i utviklingen av prosjektet. Som navn forener Råängen stedet og ideen.

[2] Anuradha Mathus, ‘Neither Wilderness Nor Home: The Indian Maidan’, i James Corner (red.), Recovering Landscape: Essays in Contemporary Landscape Theory. Princeton University Press, 1999.

[3] https://doi.org/10.1080/2325548X.2019.1650562

[4] Christian Norberg-Schulz, Meaning in Western Architecture. Studio Vista, 1975.

[5] Ibid.

[6] Nathan Coley, And We Are Everywhere, 2018. Råängen, Lund.