Klosterenga park Oslo

Tidens tegn

Tidens gang har i alle tilfelle gjort dette urbane møtet mellom vann og kunst til et uvanlig prosjekt – på flere måter. Alle som gjennom de senere årene har vandret i området, har kunnet observere det underlige, uavsluttede preget parken med røtter i middelalderen har hatt i perioden etter at Breivik påbegynte omformingen sin. Det faktum at grensen mellom natur og kunst har vært så vanskelig å trekke i den, i kombinasjon med de mange lagene av historie og plasseringen under høye gamle trær tett på det fantasieggende Botsfengselet, bidro til det halvferdige anleggets særegne fascinasjonskraft. Spiralen, for eksempel, områdets første såkalte vannskulptur, har i likhet med flere av områdets former alltid gitt meg assosiasjoner til noe tilbakeskuende og ruinaktig – som om disse skapningene er rester fra en annen tidsalder.

Den sjeldent lange tilblivelsesprosessen har dessuten gjort at mye av den kunsten som nylig ble «avduket», også i realiteten er fra en annen tid. Etter årtusenskiftet ble Breivik en mindre synlig signatur her til lands enn han hadde vært før det. Selv om bergenserens unge år som norsk konseptkunst- pioner med rette har fått en renessanse, samtaler de storslåtte verkene som pryder Klosterenga, i liten grad med avgjørende tendenser i vår tids kunstliv. Steinformene, enten de gir assosiasjoner til portaler, altere eller steler, har ofte noe tungt og pompøst ved seg. I 2023 fremstår da også selve ideen – en skulpturpark bestående av utelukkende én kunstners verk – som temmelig pompøs. Det poenget understrekes også av Vigelandsparken. På den annen side er det i dagens mer mangfoldige kunstlandskap uansett plass også for disse Breivik-arbeidene.

Tilknytningen til vannet – på Klosterenga renner det også fra flere av skulpturene – gjør at prosjektet har paralleller til bergenserens utearbeider både ved Lillehammer Kunstmuseum og på Torgallmenningen i hjembyen. Kunstnerens omstridte søyler i Bergen gjør sammen med den ferdige skulpturparken i Oslo at han har satt sitt merke på landets to toneangivende byer i en størrelsesorden de færreste kolleger gjør ham etter.

Alene har han imidlertid slett ikke vært: En rekke av hovedstadsparkens deler fremstår som anonyme håndverkeres arbeid. «Skulpturene i parken er en kombinasjon av originale verk laget av Bård Breivik selv, gjenbruksstein fra hans tidligere prosjekter samt figurer kjøpt fra marked i Kina», heter det på parkens knappe opplysningsskilt. De forteller dessuten at stein fra det såkalte Citadel-utstillingsprosjektet rundt 1990 utgjør grunnstammen i prosjektet. Den som kjenner dét, vet at det fant sted på motsatt side av Oslo. Noe mer utfyllende informasjon så vel om objektenes opphav som om deres videre liv kunne ha gjort opplevelsen av området rikere for publikum.

Breiviks skulptørkollega Kristian Blystad tok dessuten, i samarbeid med arkitekten Jørn Skaare, over ansvaret for Klosterenga etter initiativtakerens død. Blystad har også bidratt med egne verk – men i praksis underordnet seg opphavsmannens visjon. I tillegg har altså Dronninga Landskap stått for områdets landskapsarkitektur, prosjektets andre avgjørende del.

Skiftende omgivelser

Parken kan entres flere steder, men dersom man begynner øverst, på Galgeberg, blir man møtt av både vann og skapninger av svart diabas. Prosjekttypisk nok er de sistnevnte på samme tid for benker og skulpturer å regne. Deretter fortsetter bekken nedover mot Grønland i en serie etapper som har fått hvert sitt navn og inkluderer henvisninger og materialer som spenner fra det norske Vestlandet til den kinesiske Fujan-provinsen: de fortellende Sortebekken, Stilla og Grotten (en elleve meter lang åpning med en «vanngardin» over, preget av skulpturer og søyler, parkens «showstopper»), for eksempel.

Festplassen og den gullforgylte, mer storslåtte Den flerkulturelle plass vitner om steder hvor noe skal foregå – sistnevnte later for lengst til å ha blitt en yndet arena for skatere, for eksempel. Kommunen kaller Klosterenga for en opplevelsespark. Samtidig gjør den stadige variasjonen i så vel kunst som landskap at anlegget byr på mer enn nok stimuli også for den som ganske enkelt er ute og går.

Lyktestolper, benker, søppelkasser og en bred, ordentlig opparbeidet spaservei langs den dystre fengselsmuren legger bedre til rette for de ulike bruksmåtene et slikt område må kunne tilby. I tillegg gir innslagene parken et sterkere preg av trygghet enn før, også på kveldstid. Henvisninger til fjernere himmelstrøk dominerer, men Fylkessteinene – en serie vakre ballignende former i steinsorter som er typiske for hvert av de norske fylkene – peker mot en større verden enn Oslo innenfor landets grenser. Når man når dem, nærmer man seg også den tettere skogen som gjør at parkens nedre del utgjør en mørkere, tettere motsetning til den åpne, lyse og mer bearbeidede delen øverst.

Langs og i bekken ligger dekorative steiner i skiftende størrelser som danner et landskap i landskapet. Ned til grusen går trapper, og fra trinnene kan man bevege seg tørrskodd over bekken takket være strategisk plasserte steinblokker. Andre steder strekker broer seg over den. Vannets gradvise, omskiftelige ferd nedover er i det hele tatt anleggets hjerte: fra det stille til det kraftfulle, fra jevn strøm til dramatisk fall, fra smal renne til bredt vannspeil.

På bekkens sider har Dronninga anlagt gressplener som sammen med tilårskomne trær og nyplantede vekster av skiftende størrelse og type farger området grønt. Planter i parken er hentet fra nærområdet og danner slik sett en geografi sk kontrast til toneangivende deler av kunstnerens univers, men i likhet med Breivik har landskapsarkitektene gjenbrukt stein. Inngrepene deres oppleves da heller aldri som radikale og forstyrrende. Her tar man seg snarere i å undre på akkurat hva som er nytt og ikke.

Enn så lenge bærer imidlertid parken preg av sine mange unge tre- og plantetilskudd: Store deler er stadig omgitt av beskyttende gjerder, og dens fulle prakt ligger et godt stykke frem i tid. Fremover vil også besøkende lære de mange innslagene bedre å kjenne – de tallrike navnene og detaljene kan virke overveldende selv etter flere besøk. 

Disiplinens møte

Selv om den fullførte parken naturlig nok fremstår som atskillig mer gjennomarbeidet og disiplinert enn den halvferdige gjorde, har deler av den fortsatt anstrøk av noe vilkårlig og provisorisk: måten frittstående skulpturer er plassert på Den flerkulturelle plass på, for eksempel, og måten to løvefigurer i marmor er utstilt på ved områdets fotballbane. Kontrasten til den mye strengere komponerte Vigelandsparken er slående. Grensen mellom landskap og kunst er dessuten forblitt flytende, og også det skiller denne parken tydelig fra konkurrenten i vest: Hva som er natur, og hva som er kultur, kan jeg fortsatt ikke alltid fastslå, og det samme gjelder hvordan og i hvilken grad kunstnerne har behandlet materialene. Slike spørsmål er da heller ikke avgjørende – mest nærliggende er det å betrakte kombinasjonen av skulpturer og landskapsarkitektur, av Breiviks og Dronningas bidrag, som én stor installasjon.

Den fullførte parken skjerper blikket også for bygningene som omkranser den. I tillegg til den tyskfødte 1800-tallsarkitekten Heinrich Ernst Schirmers Botsfengsel er en funksjonalistisk Knut Knutsen-bygning som i sin tid huset Jarlen kino, og de digre boligblokkene på Galgeberg fra 1930-årene, OBOS' første, alle nabo til parken. Dersom man ser litt stort på det, er Telje-Torp-Aasens-kontorets ruvende senmodernistiske politistasjon på Grønland, som i 1983 fikk Houens Fonds Diplom, det samme.

Det på alle måter mykere bidraget til hovedstaden parken utgjør, bør i det hele tatt være med på å gi et parti av Oslo som lenge har virket ubestemmelig, en tydeligere identitet. Det rike innslaget av vann som åpningen av Hovinbekken har sørget for, peker da også mot vitalitet og bevegelse. Når Botanisk hage nå har fått selskap av det fullførte Klosterenga-anlegget, blir dessuten parkbalansen mellom Oslos østlige og vestlige bydeler bedret. Også tilgangen til kostnadsfrie grøntområder har lenge vært et klassespørsmål. Vår tids boligmarked understreker motsetningene.

Om nyskapningen blir den turistattraksjonen som Vigelands- og Slottsparken har lange tradisjoner for å være, gjenstår å se. Jeg har min tvil. Dersom jeg får rett, er dét kan hende vel så bra som det motsatte: Forhåpentlig kommer området, med sitt diskré lydspor av rennende vann og sine mange soner å slå seg ned i og betrakte fra, til å virke særlig berikende for menneskene som bor nær det og besøker det jevnlig. Hvordan de kommer til å ta det i bruk, blir interessant å følge.