Mjøsparken Brumunddal

En ny del av byen

Jernbanen avgrenser Brumunddal sentrum i sør-vest, og mellom skinnegangen og E6 er det et bredt belte med veg og industriarealer. Dette gjør at man i liten grad opplever kontakten med sentrum i Brumunddal fra Mjøsparken, og det er lite kontakt med Mjøsa fra sentrum. Man kan jo tillate seg å håpe at et ellers vellykket plangrep med plassering av en off entlig park ved vannet kan smitte over på andre siden av E6. Det er allerede etablert flere krysningspunkter under E6, og en elvepromenade langs byelva, Brumundal.

Parkaksene kan forsterkes og knytte sentrum og jernbanestasjonen sammen med hoteller, boliger, arbeidsplasser og rekreasjonsområder langs Mjøsa, og gjerne også mot boligområdene sør for sentrum. Da kan man også utfordre byggegrensene langs E6, og skape bymessige strukturer mellom E6 og jernbanesporet. Og her kommer verdien av Mjøsparken som byutviklingsgrep til syne, for et slik utviklingsarbeid ville vært meningsløst uten et tydelig målpunkt ved vannet.

Det går an å komme til Mjøsparken med hjuldamper, sykkel og tog, men du velger antagelig bilen, og det er rikelig med parkeringsplasser for besøkende. Akkurat dette kunne nok vært løst mer elegant, men du slette tid så komfortabelt det er.

Vel framme kommer du inn i Mjøsparken ved siden av en spiralformet rasteplass, og landskapet åpner seg når man kommer ut på neset mot Furnesfjorden, som denne delen av Mjøsa kalles. Her har landskapsarkitektene hos Norconsult hatt god plass til å utforme et parkanlegg med et rikholdig program.

Den attraktive parken

Mjøsparken har som ambisjon å legge til rette for aktiviteter for enhver alder og smak, og dette er kanskje parkens sterkeste kort. Her er det soner med god plass til barn, unge, eldre, servering og scener for større konsertarrangementer. Det virker som om ja-fasen ikke har hatt noen ende, og sommerstid kan man drive med basket, boccia, bading og brettspill, for å nevne noe. Vinterstid er det tilrettelagt for isbane (med kjøleanlegg), og det kjøres opp skispor gjennom parken. Hele året er parken en del av en kyststi som strekker seg langt i begge retninger. 

At det til alt overmål er lagt opp til faste serveringssteder og innslag av food trucks og boder i parken, fremstår som et vellykket grep, som kan bidra til sosial kontroll og trygghetsfølelse.

Ellers er parken utformet med utgangspunkt i to akser. Den ene aksen er hovedadkomst til parken, og sikter mot to sirkelformede pumpehus og uteservering ytterst på odden. Man kan nok innvende at form- og innholdsmessig er aksene for anonyme til å fungere som strukturerende elementer, og at aktivitetene kunne vært knyttet mer til dem. Når man ser på illustrasjonsplanen til reguleringsplanen som Østengen & Bergo utarbeidet, ser det ut til at aksene er utviklet etter at reguleringsplanen ble vedtatt.

Litt av utfordringen er også å få dette grepet til å fungere sammen med det spiralformede rasteplassanlegget, som helt unødvendig oppleves som et eget anlegg ved siden av Mjøsparken. Dette er utenfor området som landskapsarkitektene hos Norconsult har utformet.

Gode funksjoner

Gangveger og ferdselsårer i parken har et slyngende formspråk, og det er ikke noe åpenbart system i plassering og rekkefølge på funksjoner og attraksjoner. Sansehage og basketbane er plassert i et sjarmerende samspill ved siden av hverandre, men helt friksjonsfritt er det neppe. Det er jobbet aktivt med terrengforming og rominndeling, som blant annet gjør at konsertområdet og lekeplassen for småbarn fungerer som avgrensede rom. Det samme gjør den frodige sansehagen, serveringsstedet ved pumpehuset og volleyballbanen, som har fått en prominent plass ytterst på odden. 

Hele parken er forholdsvis flat, og området er universelt utformet uten at det oppleves påfallende. Materialer på kanter og overflater gir god orientering. Parken ble da også, som ett av tre prosjekter, tildelt DOGAs pris for inkluderende design i 2024.

Parken er i stadig utvikling, og et tema som bør være aktuelt for videre refleksjon, er å bearbeide strandsonene mer i de områdene hvor det ikke er tatt stilling til hva som skal skje. Det er ikke lagt opp til at naturen skal ta tilbake arealene, noe som også kunne vært et sympatisk grep på et ellers tungt programmert område. 

Jeg tror ikke man skal være så redd for å planlegge store, åpne arealer. Da gir man både mer frihet til å bruke stedet på ulike måter, og det gir luftighet og kontakt med landskapet rundt.

Vi vil jo til vannet

Når et sted heter noe med park, kan man i dag forvente nesten hva som helst. I tilfellet Brumunddal er det faktisk snakk om en real folkepark, og det er gjort noen svært gode forsøk på å få folk ned til og ut i vannet.

Men selv om vi ikke er ute i havgapet, er fortsatt Mjøsa en lunefull nabo. Regulert vannstand kan variere med 3,6 meter – og enda mer ved ekstremhendelser. Strandsonen er utformet med trapper, plasser, brygger, ramper og strender som både gir opplevelseskvaliteter og bademuligheter. Trapper og amfiformer ned til vannet tar opp høydeforskjellene, og gjør at man kan oppholde seg ved vannet selv om vannstanden endrer seg.

Jeg besøkte parken på en dag med høy vannstand, bølger og kraftig sidevind, og fikk kjenne på en utypisk dag på det indre Østlandet. Likevel fikk jeg lyst til å gå ut til, og gjerne ut over, vannet. Noen av de mer udefinerte strekningene kunne vært brygger – og kanskje kunne noen av gangvegene eller aksene endt i en utstikker? Det er ikke på noen måte et nytt eller innovativt grep, men du verden så fint det er å sveve litt over vannet.

Midt i området er det etablert en lagune, der gangvegen via to bruer skjermer vannet fra Mjøsa. Dette fungerer godt både med tanke på badetemperatur og for de som skal ha oversikt over barn. Strandsonen i lagunen har ulike soner med blant annet ungdomsbrygge, sandstrand og baderampe. Lagunen er omkranset av store trær, som gir skygge på de varmeste dagene. 

På jakt etter noe unikt

Det er valgt robuste og tradisjonelle materialer med gangveger i asfalt og grus, plasser med skiferheller og plasstøpt betong, og kantavgrensninger i granitt. Dette er materialer som vil holde i mange år, og som vil eldes med verdighet. Jeg tror likevel parken ville tjent på å utfordre noe mer i materialpaletten, som også kunne bidratt til å gi parken en mer særpreget identitet.

Odden som Mjøsparken ligger på ble tidligere brukt som mellomlager for tømmer. Det finnes enkelte spor etter Brumunddals industrihistorie i Mjøsparken, og informasjonsskilt som beskriver blant annet pumpehus, kjerrat og lensefester, uten at det har satt større spor etter seg i utformingen av parken. Kanskje noen av disse elementene kunne vært nytolket og gitt inspirasjon — aktiviteten på Strandsaga utgjør jo en helt sentral del av Brumunddals nyere historie.

Området ligger delvis på en kunstig oppfylling, og det har vært drift på området frem til slutten av 90-tallet. En del trær som har vokst opp i mellomtiden er heldigvis tatt vare på. Dette gjør at parken for en stor del oppleves veletablert og naturlig, selv om all utvikling har skjedd i løpet av de siste åtte årene. I dag fremstår vegetasjonsbildet som frodig, og samtidig stramt regissert. Når man ser på det opprinnelige plantekonseptet kommer det frem at dette er et kompromiss mellom byggherrens ambisjoner, landskapsarkitektens visjoner og gartnerens budsjett. Velfriserte staudebed, buskfelt og trær med vanlig tilgjengelige planteskolevarer skaper et vakkert uttrykk. Jeg savner imidlertid noe av det stedegne og typiske, og skulle for eksempel gjerne sett noen av de fine kvalitetene som oppstår med furutrær i strandsonen.

En oppfordring for fremtiden kan være å la noe av det stedegne få etablere seg og leve, og lage soner der det kan etableres større biodiversitet. Kanskje det er plass til blomsterenger og insekthotell? Det samme gjelder livet i vannet, kanskje Mjøsparken kunne blitt en pioner på å ivareta strandsonen og formidle kunnskap om vannskapet — i randsonen av Norges største innsjø? 

Byen blir til i de offentlige rommene

Mjøsparken er riktig grep på rett sted. En offentlig tilgjengelig park ved vannet, ved noe som er godt i gang med å bli et nytt byutviklingsområde. Brumunddølene har skapt seg en utestue av de sjeldne, og det som slår meg er frodigheten og rikheten i anlegget, i tillegg til et omfattende tilfang av attraksjoner. Og dette er skapt som et godt sted å være for oss alle.

Alle mjøsbyene har en utfordring i at det ligger tung infrastruktur mellom strandsonen og bysentrum. Brumunddølene har forstått at det må legges en solid innsats i å skape et attraktivt sted å bo, og gjør seg dermed mer relevant både som forstad til Hamar, og som et sted å legge merke til på aksen mellom Hamar og det nye Mjøssykehuset, som etter ryktene skal bygges i Moelv. 

En folkepark kan ikke løse alle utfordringene knyttet utformingen av et sted, hvor det for Brumunddals del handler om de store linjene med barrierevirkning fra motorveg og jernbane. Mjøsparken er likevel et langt steg på vegen til å bryte gjennom barrierene, synliggjøre kvalitetene ved stedet, og være retningsskapende for hvordan byen utvikles fremover.