Nye Langøyene Oslofjorden

Et nytt teppe

I 2019 ble det satt i gang et stort, tverrfaglig miljøprosjekt for å gjenopprette Langøyene som et trygt og attraktivt rekreasjonsområde. Veidekke fikk roret, og Asplan Viak tok til årene som prosjekterende underleverandør. Fjerning av massene ble vurdert, men den foretrukne løsningen ble å lage «et bedre teppe» over deponiet.

Resultatet sto ferdig i august 2022. Fremfor et teppe, har det blitt en dyne, som er brettet over sundet mellom øyene både over og under vann. Under dynen ligger et strata av forsøplede løsmasser i en stadig nedbrytningsprosess. Dette gjør at landskapet ikke er stabilt og statisk, men endrer seg i form og massefordeling – gasser og luftlommer her, avsetninger der.

Dynen må altså ha en viss plastisitet, så den ikke kollapser fra underliggende endringer, den må være tett for å hindre lekkasjer og den må ikke være for tung. Løsningen ble dermed én meter rene masser med en tett leiremembran.

Anlegget på nye langøyene

Håndtering av det gamle deponiet åpnet muligheten for utbedring av øya som rekreasjonsområde. En mandag formiddag i september, ankommer jeg det nye fergeanlegget på Søndre Langøy sammen med en representant fra Asplan Viak og seksjonsleder for øyene i BYM.

Det har nettopp sluttet å regne, fjorden er speilblank, grønnfargene friske og vi er alene på Langøyene. Det nye fergekaianlegget og anlegget rundt fremstår solid, nøkternt og formbevisst. Verken mer eller mindre. En paviljong i venteområdet, en nyanlagt bred gangvei i grus, og en sjøkantsone med grove steinfraksjoner er det vi møter.

På andre siden av sundet kommer man til et splitter nytt badeanlegg med et nesten 325 m langt sitteamfi i svensk granitt. Man kan se på den ellers perfekte muren at terrenget har forårsaket avsetninger, men dette er forutsett. Det ustabile underlaget har gjort det nødvendig å velge løsninger som kan tåle endringer og gjøre vedlikehold enkelt. Blant andre viktige oppgraderinger på nordsiden er en strandpromenade, sandstrand, kiosk, badeanlegg med universell utforming og en bølgebryter som motvirker erosjon på land.

Mellom de to vannkantene ligger en enorm (og da mener jeg enorm) plen på rundt 60 000 kvm. Under plenen ligger leirmembranen. Landskapet har blitt formet som et stort, slakt trau for å ha kontroll på avrenningen, med noen større terrengformer og et volleyballområde. Man har tatt hensyn til sårbar vegetasjon og truede arter, spesielt i randsonene der man har prøvd å få til en overgang mellom plen og skog.

Klovnesveis

Selv liker jeg ikke å oppholde meg i direkte sollys, og når jeg ser storplenen tenker jeg umiddelbart: hvor er trærne? Hvor er skyggen? Dette er ikke et godt sted for meg å være på en sommerdag, og det gjelder nok flere. Heller ikke gamle mennesker og babyer er gode på soleksponering.

Landskapsarkitekter bruker mye energi på gode overganger eller terskler i landskapsrom. Med dette i bakhodet undrer jeg meg over den nesten komisk sterke kontrasten mellom en gigantisk klippet plen og ville skogområder på de to oddene. Skillelinjene er så markante at bildet som danner seg på netthinnen er av den klassiske klovnesveisen: skallet på toppen av hodet med store krøller på sidene. Dette kontrastfulle grepet dominerer landskapet, forsøket på kantsoner tatt i betraktning.

Men her kommer vi tilbake til det vanskelige utgangspunktet. På Nye Langøyene er rekreasjonsoppgraderingen egentlig en bonus. Det er håndtering av forurensede masser som er selve betingelsen. Planter man trær i plenen, kan røttene svekke leirmembranen. Av samme grunn bør ingenting fundamenteres i bakken.

For de som ikke liker plen og solsteik, finnes det også andre muligheter på Langøyene. I skogen på oddene er det oppgraderte turveier, teltplasser og nye sanitæranlegg. Kulturminner og norske naturplanter florerer det av. Sistnevnte bruker BYM vesentlige ressurser på å verne etter beste evne, ved kartlegging av artsmangfold og fjerning av invaderende fremmede arter flere ganger i året. Langøyene har muligens noe for alle likevel?

Kunsten begeistrer

Det første man ser når man nærmer seg fergekaia, er noen slangeliknende skulpturer som bukter seg opp fra bakken. Det vi ser er verket «Alt som før var dødt» av den svenske kunstneren Mattias Härenstam. Inspirert av aspargesdyrking, har kunstneren skapt en gruppe med organisk / mekanisk muterte gigantaspargeser som skyter opp med full kraft fra den forsøplede undergrunnen.

Ved adkomsten til øyene kan man også oppdage Maria Sundby sitt verk «The Rest in Pieces». Kunstverket består av tre triangulære kapsuler senket ned i gresset der man kan titte ned gjennom glass på små landskap av fragmenter i keramikk, metall og diverse artefakter. Fragmentene har kunstneren funnet på øyene.

I tillegg til kunstverkene kan man raskt får oversikt over øyas spesielle historie - og tekniske oppgradering - på oppførte informasjonsplansjer. God formidling av lokalhistorie er en generell mangelvare i Oslo, men her har vi et unntak!

Adkomsten på Langøyene informerer den logiske delen av hjernen min, og kunsten vekker en sanselig fornemmelse av historie slik at man faktisk får en følelse av den. Bravo. Så om ikke alt landskapet på overflaten er enormt interessant, så gjøres prosjektet virkelig interessant av å fremheve kontekst og historie.

Tilgang på fjorden

Kunne noe blitt gjort annerledes i oppgraderingen av Langøyene? Seksjonsleder fra BYM, som tok over forvaltningsansvaret i år, mener at tilretteleggingen for tilgang til øya har et stort forbedringspotensial. Langøyene er nå virkelig godt rustet til å ta imot horder av mennesker, men besøkstallene strupes av manglende tilgang.

Fergene slutter å gå på ukedager i september, og slutter helt å gå etter høstferien grunnet politiske innsparinger. Gikk skattepengene våre med til å ruste opp en tom øy? Eller vil det være bortkastet å satse på transport ut til Langøyene utenom sommersesongen?

Seksjonsleder drømmer også om en gjestehavn på Langøyene for småbåtfolket. Gjestehavner finnes det få av i Oslofjorden og det kunne blitt et trekkplaster. Gjestehavn på Langøyene blir det nok ikke med det første. Men både spørsmålet om gjestehavner i Oslofjorden og fergetilgang til øyene vil nok være viktige temaer i diskusjoner om fjorden fremover.