Thor Dahls gate Sandefjord

Thor Dahls gate

En forfrossen klatreplante klamrer seg fast til portalen som markerer starten på Thor Dahls gate. Lodne, hvite dusker varmer de få, visne blomstene som er igjen. Så det er dette som skal befares: Thor Dahls gate, for anledningen som en slags vinterkledd vidde.

En bred, godt brøytet gangvei skjærer gjennom snøen og skaper en passasje ned mot fjorden. Den lave januar-sola glitrer i vannet. Det er søndag formiddag, urbane turgåere med kaffekopper og barnevogner vrimler forbi. Jeg kikker ned på plantegningen jeg har fått tilsendt og forsøker å orientere meg.

Thor Dahls gate var tidligere preget av biler og parkeringsplasser. Nå er den transformert til gågate, med arealer for lek og kulturarrangementer. Variert møblering legger til rette for opphold. Å forbedre koblingen mellom by og fjord har vært et overordnet mål. Trær og stauder skaper ulike rom langs gateløpet. Bygulvet danner også gode tverrforbindelser og syr området sammen til et helhetlig byrom.

Vann og bruk av lokal stein er sentrale elementer, med tydelige referanser til Sandefjords identitet og historie. Men på denne dagens befaring, ligger alt dette godt gjemt, og jeg begynner å lure på hvordan denne kritikken skal gå.

Gaten som byrom

Jeg går nølende nedover, litt usikker på nøyaktig utstrekning av prosjektet. Brøytekantene på hver side nærmer seg meteren. Man skulle hatt med snøbriller, for det river godt i øynene når sola reflekteres av den kvasse nysnøen. Jeg myser, og blikket får hvile i kontakten med et mørkt objekt. En stor stein! Den ligner et isfjell. Kan det være vannspeilet jeg har funnet? Sikker kan jeg ikke være, så jeg må grave.

Etter en stund finner hendene mine noe hardt under løssnøen, enda en stein. Jeg børster til hele formen kommer til syne. Den er flat, med spisse kanter, dekket av et tynt rimlag. Plantegningen viser et vannarrangement omgitt av staudefelt og benker. Mellom vannspeilet og gangveien er det tredekke, noe som gir assosiasjoner til bryggekant, tjære og sjøfart. Benker av tre bølger sømløst opp av dekket. Larvikitt rammer inn vannet, enkelte steder hugger den innover vannflata. Blokker av larvikitt ligger spredt utover vannspeilet.

Det ser ut som de har løsnet fra kanten og drevet utover, ikke ulikt drivis. Steinene på vannet er grovt hogd og utgjør en fin kontrast til den mer presise, glatte kanten. To benker ved vannspeilet, med stauder i bakkant, ser ut som et ypperlig sted å sitte en sommerdag. Nå stikker bare ryggstøttene opp.

Lyden av hvinende stålkanter og glade barnehyl flerrer lufta i det jeg runder en snøskavl. Skøytebanen yrer av liv, småbarnsfamilier og ungdommer sklir rundt på isen. Det lyser i luka på en kiosk-bod. I et hjørne har noen gravd frem en benk. Foreldre sitter på huk og knytter skøytelisser. Reinskinn, lukt av kakao og en varm kopp å holde i for de som tar en pause i sola. Skøytebanen gjør Thor Dahls gate til en destinasjon, også på vinteren. Den umiddelbare nærheten til gangveien gjør at området fremstår som et byrom heller enn en gate.

Jeg er frossen på fingrene selv. Stengte dører på serveringsstedene øverst i gata driver meg ned mot fjorden. Midt i alt det hvite ser jeg et skip. Stormasta og baugen på fartøyet stikker opp av snøen, ikke ulikt hvalfangstskipene der de overvintret i Antarktis. Skipet indikerer konturene av en lekeplass. Resten av skipet har tatt inn vann i fast form, det ser ut som det har kantret og holder på å synke.

Spor i snøen vitner om at skipet er bemannet, og det bekreftes av en susende snøball fra babord side. Foran har noen gravd frem en trampoline. Bak skipet synes toppen av et forlatt bordtennisbord, det ser litt malplassert ut.

De små detaljene

I dette isødet må jeg dra på oppdagelsesferd etter spor av vegetasjon og møblering. Men den som leter, skal finne. Små detaljer dukker opp. En rektangulær, snødekket form langs gangveien, meteren høy, minner om noe som kan være vegetasjon.

Jeg stikker en hånd inn og rister litt. Jada. En rasling, og brune bøkehekkblader kommer til syne. Rundt skøytebanen bidrar furutrær til et lunt uttrykk, de gjør seg godt nå på vinteren. Det kunne gjerne vært flere av dem, særlig mot parkeringsplassen som er ganske synlig, tross hekken.

Plantegningen viser også et bredt utvalg stauder. Etter litt speiding ser jeg noen strå. Vinterdendrologien er rusten, men jeg mener å dra kjensel på rørkvein og silkekinagras. De frosne, blekgule duskene utgjør en delikat pryd mot alt det hvite. I all denne snøen savner jeg mer lengde på stråene langs gangveien, men det ville nok ha redusert kontakten med sidearealene på sommeren.

Prydgress er uansett et godt valg med tanke på prydverdi på vinteren, og ved mer normale snømengder kommer de nok mer til sin rett. Og hvem vet, kanskje er det flere av dem under snøskavlen?

Et grufullt, gulgrønt lys tar oppmerksomheten min vekk fra stråene. Dessverre til forveksling lik fargen på visse kremmerhus i snøen. Uheldig farge, men sannelig har jeg funnet det eneste spor av synlig benk. Den er av tre. Opplyst fra undersiden.

Et lite stykke larvikitt har blitt synlig på et område hvor snøen er slitt vekk. Jeg får en sniktitt på det som må være et fantastisk fint bygulv når snøen smelter. Den glimrer og skinner, jeg skraper bort mer snø med foten. Hellene er store. Plantegningen viser også en vannrenne, den skal ligge midt på gangveien og gå gjennom hele området. Jeg skraper i snøen, men isen er for tykk.

Antydning til smågatestein vitner i alle fall om at det er noe der nede. Vi får håpe renna er dimensjonert tilstrekkelig for avrenning når den tid kommer. Uansett, larvikitten er fra et lokalt brudd, den skulle jeg gjerne sett, for det ser nydelig ut på bildene.

Og kan vi please slutte med salting av gangveier? Jeg ser med gru ned på skoene mine. En hvit stripe har krystallisert seg allerede. Det kommer til å sette merker. Salting er djevelens verk, det gjør snøen trå å gå i og drar hvert skritt bakover. Hardtrampet snø under frysepunktet er bare så mye bedre.

Vinterens byrom - snø som ressurs

Jeg finner en åpen kafé og et bord ved vinduet. Varmer hendene på kaffekoppen, skimter så vidt gata utenfor bak snøskavlene. Unormale snømengder til tross, det er et interessant tema hvordan det legges til rette for at byrom skal oppleves og brukes på vinteren. Hva gjør et byrom attraktivt på denne årstiden? Og på en dag som denne, hvordan forvaltes snøen?

De fleste lekeplasser synes å være utformet for sommerhalvåret. Ikke alle har anledning til å dra til skiløyper og hytter, men bruker heller nærområdet som sin tumleplass. Gode byrom, også på vinteren, burde være en selvfølge i en by. Dimensjonering og plassering av snøopplag er ofte en hodepine, for ikke å snakke om svingradiusen på enkelte av brøytebilene.

Fremkommelighet planlegges det for. Men hva med bruk og opphold? Er det på tide å begynne å tenke på snø som en ressurs, slik vi nå gjør det med overvann? Snø i seg selv er jo et glimrende element for lek, og kanskje særlig den frie leken. Dessuten tilhører det sjeldenhetene at det kommer så mye snø.

Kanskje burde man la seg fascinere av at været, også i 2024, kan gi oss følelsen av å være litt små. Å planlegge snøopplag med tanke på lek og mulighet for aking og bygging av snøhuler kunne vært et fint tilskudd.

Skulle man spandert på seg varme i bakken så larvikitten fikk skinne litt, også på vinteren? Varme i benkene? Brøytet vei til lekeapparatene og måkt vannspeilet så lysinstallasjonen kom til syne? Tja. Med tanke på energiforbruk er det kanskje best å la vinter være vinter i dette landet og heller benytte snøen som ressurs de få gangene det kommer slike mengder.

Gangveien er brøyta og strødd, elegante Albertslund-lysmaster gjør at det oppleves trygt og ferdes her og skøytebanen er midt i blinken for å tiltrekke folk, og skaper liv og aktivitet. Det samme med kioskboden, som er åpen utover kvelden. Sånn sett er dette et godt prosjekt også på vinteren, selv ved unormale mengder snø.

At såpass mange bruker området også etter mørkets frembrudd, øker trygghetsfølelsen. Flere åpne serveringssteder i direkte tilknytning kunne ha gjort det enda triveligere og tiltrukket flere folk. Kanskje en skiløype hadde gjort seg også. Prosjektet lykkes uansett i ambisjonen med å koble byen bedre til fjorden, både visuelt, men også for fotgjengere og turgåere som har integrert Thor Dahls gate i turløypa si.

Himmelen er vid over den lave sentrumsbebyggelsen. Ute på gata igjen har effektbelysning i portalene tatt over for en spektakulær solnedgang. Tatt nærmere i øyesyn består den av en enkel led-slange, og den skifter fra rødt til grønt til gult. Greit nok, men kanskje kunne man spandert på seg litt mer raffinert lysdesign akkurat her. Jeg har jo sett bilder av lysdesignet på vannelementet, det henger bedre sammen med konseptet og uttrykket.

Folkestrømmen har avtatt, men på skøytebanen er det fortsatt god kok. Kanskje er en skøytebane, god belysning og en brøyta gangvei nok for å få et vellykka vinterbyrom. Jeg kommer uansett til å ta turen tilbake for å se larvikitt og vannspeil fri for snø. Det ser i alle fall nydelig ut på bildene.