Ambassaden Oslo

Arkitektene for ombyggingen av det nå fredete bygget for Fredensborg AS til kontor, konferansesenter og restauranter, har vært LundHagem og Atelier Oslo. De har samarbeidet med Erik Langdalen og Jorge Otero-Pailos, og interiørarkitektene Paulsen & Nilsen. Det ligger til grunn at dette er et helstøpt verk som ikke kan klusses for mye med og ikke kan gis noen tidstypiske kontrasterende tillegg, samtidig som det skal gis betydelig bruksmessig og teknisk fornyelse etter mange tiårs hardhendt bruk og nye brukskrav.

Her har arkitektene måttet leve seg inn i den arkitektoniske tankeverden fra etterkrigsmodernismen som Saarinen var en så fremragende representant for.

Det nordiske og det amerikanske

Eero Saarinen kom til USA som 13-åring da hans far, arkitekt-høvdingen Eliel Saarinen, ville utfordre og bidra til den nye skyskraper-arkitekturen i Chicago. Eero tok sin utdannelse ved Yale, formet av Bauhaus-skolens pedagogiske prinsipper, slik Walter Gropius og Ludwig Mies van der Rohe hadde bragt dem med seg til USA under og rett etter krigen. Eero ble, først ved farens kontor og senere i 1950-årene i egen praksis, den nye dynamiske amerikanske industriarkitekturens fremst representant. Han tegnet hovedkontorene og fabrikkanleggene til General Motors, IBM og Bell Telephone i utkanten av Midtvestens industribyer og kontortårn på Manhattan.

Det var en arkitektur av smekkert stål, tynne fasadeelementer, prefabrikkerte betongelementer presise som håndslepen marmor, bygg som suverene rektangulære objekter plassert ut i flate landskap av store plener, motorveier, brede biler og effektive kjøpesentre. Det uttrykte en ny samfunnsorden, noe som kunne gi et bilde på uhemmet frihet og på modernitetens fremst ambisjoner.

Slik måtte også en amerikansk ambassade fremstå, som uttrykk for et regimes og en livskulturs ambisjoner for en verden i kald krig mot et truende sovjetisk svartsyn. Den amerikanske ambassaden i Oslo skulle fungere som et ideologisk kulturhus, åpent nyskapende og inviterende. Man vandret rett inn fra gaten, inn til et stille sentralrom med basseng og benker, eller opp en bred trapp til det åpne biblioteket i andre etasje, i hele byggets lengde mot Drammensveien og med store vinduer ut mot trærne i Slottsparken.

Vi var flere unge den gang som takket ja til invitasjonen inn til det vi forsto som en fri og grensesprengende verden. 

Gjennom årene forsvant det åpne og inviterende preget, ambassadebygget fikk andre og mindre tilgjengelige funksjoner. Mens demonstrasjonstogene mot Vietnamkrigen og Irak-invasjonen og andre protester mot kapitalismens nykolonialisme gikk heftig i gatene utenfor, ble huset stengt inne bak bombesikring, elektronisk personkontroll, kraftige pullerter, politihytter på stylter og militant datasikring.

Så ble ambassadefunksjonen flytte til et mer lukket borgliknende anlegg på Hovseter i 2017, godt utenfor sentrum og utenfor offentlighetens årvåkenhet.

En teknisk utfordring

Ved fredningen i 2017 var det den opprinnelige åpne tilgjengeligheten fra 1960 som ble vektlagt, ikke bygningens tilpasning gjennom tiårene til en mer lukket og militant bruk. Det har gitt betydelige utfordringer for arkitektene, under kontinuerlig oppsyn fra en streng, men samarbeidsvillig antikvarisk myndighet. Snarere enn å bygge på en etasje eller to, har bygget fått et tillegg av nytt bruksareal gjennom utgraving 12,5 meter nedover i bakken, fra 6100 til 9200 kvm, for auditorium, restaurant, bilparkering og nytt teknisk anlegg.

Den innelukkede tekniske toppetasjens funksjoner er flyttet ned i kjelleren, noe som har gitt en luftig etasje med opprinnelig ytre form for restaurant og takterrasser. Ny ventilasjon er lagt inn i himlinger, med beskjedne sluser, uten at det har redusert takhøyden i noen vesentlig grad, og varme og kjøle-elementer er nærmest usynlig integrert i veggene. Veggpaneler i mørkt tre er skånsomt reparert i opprinnelig materialer. Nyere tilførte sikkerhetslåser og svulstige alarmer i dørene er fjernet og dørflatene reparert med kirurgisk presisjon med gjenbrukt teak hentet fra høyblokken i Regjeringskvartalet. Spileveggen i det høye sentralrommet er reparert, pusset og tilført opprinnelig presisjon og glans.

Tilgjengelighet for bevegelseshemmede er sømløst innpasset i bygningen. Fasadeelementene i hard betong iblandet knust svart labradorstein er reparert, slipt og pusset.

Respekt eller kontrast

Endelig ligger det i tiden at vi oftere skal ta vare på og restaurere gamle bygg og fornye dem for fortsatt bruk, fremfor å rive og bygge nytt. Det har alt for lenge vært forbundet med større festlighet og prestisje å klippe røde bånd for noe nytt enn å forlenge en bygnings brukstid med varsomt stell. Er det noe vi har behov for nå, i en mer miljøkritisk og ressursbevisst tid, er det å få gode eksempler og lærestykker på at slik ombygging kan tilføre og skjerpe de aller ypperste arkitektoniske kvaliteter.

Ideene om at det bevarte må kontrasteres med tilførsel av noe nytt og utpreget annerledes, kjent som sentral trosbelæring i forrige århundres modernisme, har heldigvis stadig oftere møtt motstand. Nå er det blitt høyverdig og progressivt å hente frem, blottstille og foredle kvaliteter i bygg som har tidløse verdier.

Her kan man ikke si at staten går foran med noe godt eksempel. Nationaltheatret forvitrer og forsimples i påvente av helt nødvendig reparasjon, som følge av politisk fomling og beslutningsvegring, med en uendelig rundgang av håpløse nyprosjekter i regi av Statsbygg, departementet og overambisiøse teaterfolk. Norges Bank på Bankplassen venter, Nasjonalgalleriet venter, Y-blokka ble revet, mens gamle Deichmann og Geografisk Oppmåling ved Riddervolds plass nå tas hånd om av private.

Ombyggingen av Oslo Lysverkers bygg ved Solli plass til Sommerro (LPO/GrecoDeco), Sparebankens hovedkvarter i Tollbugata (Sentralen) og Pressens Hus (begge KIMA og Atelier Oslo) viser hva man kan gjøre innenfor rammen av en ærverdig gammel bygningskropp.

Dette restaureringsprosjektet for den amerikanske ambassaden viser hva en mer ambisiøs og kvalitetsbevisst offentlighet kunne fått til, dersom de hadde prioritert det, brukt penger riktig, og brukt tidens beste arkitekter og ingeniører på prosjektene.

Ambassader som historiefortelling

Ambassadebyggenes betydning som nasjonal fortelling har sunket inn i Utenriksdepartementets og Statsbyggs forvaltning av våre representative anlegg. Fremst i bevisstheten ligger vår ambassade i Stockholm, et praktbygg i Knut Knutsens varsomme og gjennomarbeidede arkitektur fra 1952, ambassaden i det nordiske komplekset i Berlin (Snøhetta), Kathmandu (Kristin Jarmund) og Beijing (Rolf Ramm Østgaard/Haptic).

Dette er bygg som, slik Hugo Lauritz Jensen beskriver i boken Representativt, «skal tilpasses et ønsket kulturuttrykk og speile Norge slik en politisk konsensus – vagt – definerer en felles selvforståelse om hvem vi ønsker å være i verden». Et ambassadebygg er et politisk dokument. Tatt i betraktning situasjonen i verden, og alarmerende trusler i antidemokratisk retning i USA, har det vært særlig viktig at den amerikanske ambassaden i Oslo har kunnet foredles til et rent uttrykk for 1950-årenes ambisjoner, uten senere tiårs pragmatiske tilpasninger.

I ombyggingen av ambassaden i Oslo har arkitekter og ingeniører fått operere innenfor generøse rammer av byggherren, Fredensborg AS. Det bør vi være svært takknemlige for, for det har kostet både betydelige penger og tålmodighet. I dag huser det kontorer for rettighetsorganisasjoner (Redd Barna og Amnesty), i tillegg til hovedkontor for Fredensborg, tre restauranter, konferanselokaler og kaffebar. 

Resultat viser på overbevisende måte at en slik transformasjon tilfører nye kvaliteter, det er nyskaping og nytolkning, det er ikke lagt lokk på et gammelt bygg, men nytolket og og tilført ny og foredlet kvalitet. Det er slike faglige eksempler arkitekturdebatten nå har god bruk for. Det bekrefter byggets betydning i bybildet og i historien, etter en transformasjon som vi må tro også samtidens USA vil vite å sette pris på.