Bærekraft på utstilling Porsgrunn

Et flerbruksbygg

Vedlikeholdssenteret kan forenklet beskrives slik: en dobbelhøy førsteetasje inneholder verksteder for drift og vedlikehold av prosessanlegget. Pauserom og kontorer for verkstedenes formenn er plassert på en messanin med god oversikt over hallene. Over dette, i 3. etasje, er volumet tredelt i form, farge og funksjon. Mens førsteetasje har fasader i betongelementer, med vinduer og kjøreporter med glassfelt i hele volumets høyde, er de tre volumene i tredje etasje kledd med pulverlakkert Alucobondplater i tre ulike farger, og vinduer er organisert i vindusfelt. De tre volumene er gitt ulik takform, som gir en oppbrutt og sympatisk form mot Setrevegen, og hver farge representerer en funksjon og liver opp det ellers betonggrå anlegget.

De tre volumene arkitektene har delt etasjen inn i, kan også leses innenfra, der funksjonene er tydelig skilt fra hverandre med brede korridorer og trapperom. Det blå volumet langs veien inneholder garderober, det røde huser kontorer med overblikk over anleggsområdet, mens det gule volumet, som ligger på tvers av de andre to, inneholder kantine og et showroom.

Det er verkstedene på bakkeplan som har gitt navnet Vedlikeholdssenteret, men dette er et flerbruksbygg der tredje etasje, med direkte adkomst fra veien, er en start og slutt på arbeidsdagen, og et samlingspunkt for alle ansatte, med en storslagen kantine med utsikt mot havnen og egen takterrasse.

Arealene oppleves virkelig rause, korridorene har bredde nok til å kunne møbleres med sosiale soner etterhvert, og takhøyden gjør rommene luftige. Overlys og en liten åpen lysgård mot kjøkkenet er kledd innvendig med tilsvarende plater som på fasaden, og gir et fint farge- og lysspill inn i arealene. Kantinen er plassert mot havnen i øst, og er den eneste delen der takformen er utnyttet for å gi rommet en særdeles god takhøyde. Med gode akustiske tiltak, sympatisk møblering og med de store vindusflatene mot utsikten, blir dette et godt rom å oppholde seg i.

Funksjonsprogrammet tilsier svært ulike hensyn og krav, for konstruksjon, romstørrelse og materialer. Arkitektene i Børve Borchsenius har analysert logistikken for mennesker og kjøretøy, noe som har vært premissgivende for planløsningen. Materialpalletten er tilpasset funksjonen, og mens verkstedene på bakkeplan har direkte kontakt med uteområdet, og dermed er gitt materialer som tåler hard bruk og skitt, er materialene i tredje etasje typiske for kontor og kantine. Tredje etasje er utformet med finerte plater på veggen, treulitthimling og slipt betonggulv med tilslag av lokal stein i fellesarealene, mens kontorarealet har vevde vinylfliser.

Materialbruken i interiøret her står i kontrast til det røffere miljøet i verkstedene og på fabrikken for øvrig, og siden kantine og garderober skal benyttes av alle ansatte, er soner for skift av skitne sko og klær og velplasserte vaskestasjoner støpt med sement fra fabrikken, viktig for bevegelsesmønsteret mellom ren og skitten sone.

Bærekraftig sement

Heidelberg Materials har fabrikker i 50 land, og produserer materialer til byggeindustrien, hovedsakelig sement og betong. Selskapet har en ambisiøs bærekraftsprofil, og har arbeidet lenge for en mer bærekraftig sement- og betongproduksjon. På fabrikken i Brevik har Heidelberg Materials utviklet verdens første karbonfangst fra sementproduksjonen som en del av det statsstøttede norske Langskip-prosjektet. Sement er som kjent bindemiddelet i betong, et nødvendig og godt egnet materiale i mange bygge- og samferdselsprosjekter, men også et materiale som utgjør en betydelig andel av verdens CO2-utslipp. 

På fabrikken i Brevik er mengden CO2 fra produksjonen tilsvarende som for andre fabrikker, men CO2 slippes ikke ut i atmosfæren, den fanges og fraktes i skip til Northern Lights mottaksentral i Øygarden på Vestlandet. Herfra pumpes CO2 videre ned i lagre på havets bunn. CO2-fangst krever høy varme, og i Brevik benyttes alternative brensler og overskuddsvarme fra fabrikken til fangsten, noe som gjør prosessen mer miljøvennlig og kanskje også mer økonomisk bærekraftig.

Hvis man googler Heidelberg Materials Norge er det denne historien som kommer opp. En historie om pionerarbeid som potensielt kan redusere klimautslippet i verden med 6-8% ifølge forskerne ved Universitetet i Sørøst-Norge som har samarbeidet med fabrikken siden 2006.

Om det er karbonfangst som løser CO2-problemet, eller om det er produktet som burde endres, kan diskuteres, men det er ingen tvil om at prosjektet med karbonfangst fra Brevik er gitt stor oppmerksomhet og prosessen har overførings- potensial til andre tilsvarende produsenter. Interessen for karbonfangsten har ført til tilreisende fra fjern og nær som kommer for å lære om prosessene og se anlegget. Det nye vedlikeholdsenteret er dermed også blitt et formidlingssenter som tar i mot et stort antall besøkende.

Industribygningers symbolverdi

Industribebyggelse er som regel utformet pragmatisk og for å gi mest mulig effektive produksjonslinjer. En stor andel av Norges nyere industrianlegg er ikke utformet av arkitekter eller gitt arkitektonisk kvalitet. Men når det først bevilges midler til mer forseggjorte bygg, kan disse bli en fysisk manifestasjon på bedriften, og eiernes, måloppnåelse og verdi.

Vedlikeholdssenteret ble oppført parallelt med utrullingen av karbonfangstprosessen. Senterets bunnplate ble støpt først for å bli benyttet som riggplass for oppføringen av karbonfangstanlegget. Da dette var klart, sommeren 2025, var arbeidet med oppføring av vedlikeholdssenteret kommet langt. Derfor er ikke betongen i bunnplate, hulldekker eller fasadeelementer del av karbonfangst-prosjektet, og CO2'en herfra er hverken fanget eller lagret. Vedlikeholdssenteret har ingen klar bærekraftsprofil, og arkitektenes forslag om sedum og solceller på taket ble ikke gjennomført. Men skråtakene er forberedt for evt. senere montasje av solceller.

Senterets plassering langs veien, mer tilgjengelig og synlig enn det litt slitte administrasjonsbygget, i tillegg til tidspunktet for nesten parallell ferdigstillelse av vedlikeholdsenteret og karbonfangsanlegget, gjør det vanskelig å forstå at Heidelberg Materials ikke grep muligheten til å skape et mer bærekraftig bygg. Hjemmesiden deres promoterer det banebrytende arbeidet med karbonfangstprosjektet, og hvordan dette kan gjøre en CO2-tung næring mer bærekraftig også på verdensbasis. Det kan virke som den voldsomme oppmerksomheten dette har gitt fabrikken i Brevik ikke var forutsett.

Når interessen for anlegget har blitt så omfattende, kunne man ønsket at en omrokkering av funksjoner kunne blitt vurdert, slik at hovedinngang og resepsjon til anlegget fikk en mer synlig og bedre plassering i vedlikeholdssenteret. Og når interessen for anlegget skyldes en mer bærekraftig sementproduksjon, er det uforståelig at det ikke har vært et større fokus på miljøprofilen til det nye og vel utførte vedlikeholdssenteret.

Symbolverdien og historiefortellingen om anlegget som helhet hadde vært mer kraftfull for meg dersom vedlikeholdssenteret også hadde blitt gjennomført som et eksempel på egen, mer bærekraftig, betong.