Kommunegården Bærum

Renovert bygning

Her møter jeg et helstøpt tydelig bygg med opparbeidet uteareal og et naturlig forløp av innganger og åpninger. Nye og gamle vindusåpninger har fått spesiallagde sålebenkbeslag i samme farge som takoppbygget og det hele er bundet sammen i en gjennomgående materialholdning av hvit tegl, som erstatning for fuktskadet betongstein.

Totalrehabiliteringer av denne typen krever store ventilasjonsrom. Enkelte ganger kan teknikken fordeles i kjeller og eksisterende etasjer, men de lave kjelleretasjene og kapasitetsbehov i kontoretasjene har i dette tilfellet presset frem et fem meter høyt og 2500 kvm stort ventilasjonsbygg på taket.

Pilot arkitekter har løst utfordringen med en kobberfarget rillet bølgeform trukket inn fra fasadelivet slik at det fremstår som et tydelig påbygg, i dette tilfellet en riktig løsning fordi den opprinnelige velbalanserte hovedformen på bygningen har fått lov til å stå som den er. Løsningen er både vakker og innovativ, og krever litt arkitektonisk mot på et bygg mange vil mene noe om.

Når det er sagt lurer jeg på valget av eloksert kobberfarget aluminium, et materiale som ikke vil eldes i takt med resten av bygget og dermed stå som en nypusset krone for all fremtid. I selskap med den hvite teglfasaden, som vil gråne av skitt fra E18, kan dette bli en påfallende kontrast. 

Innvendig bygg

Inne i bygget blir jeg møtt av interiørarkitekt Mette Vige Kristoffersen fra Signal Arkitekter. De har hatt ansvar for planløsninger for kontorarealene, innvendig materialitet samt løs og fast møblering. Hun viser rundt i de forskjellige lysgårdene der alle glasstak er skiftet for å sørge for bedre U-verdi, og det tidligere åpne arealet mellom byggene er omgjort til en ny glassgård. Bortsett fra det hvite fagverket i taket er det lite som minner om det eksisterende 90 talls-bygget inne, og det karakteristiske vifteformede glasstaket er borte. Biblioteket er fjernet, og tidligere farger og dekor i glassgården har blitt anonymisert til et mer tidsnøytralt interiør.

Brystninger på innvendige fasader er kledd i eikepanel eller spiler og på gulvet er det en lys, nesten hvit, terrazzo. I fasaden mot vest er det tatt nye store åpninger og de gamle trappene som forbant de forskjellige etasjene mot fasaden, og visstnok skjermet for dagslys, er fjernet. I stedet knytter massive, tverrgående gangbroer forskjellige plan sammen. De er kledd med mikroperforert eikefiner og balanserer på tynne hvite søyler med en forgrening i toppen.

Gangbroene er et godt og funksjonelt grep, men både materialer og konstruksjon kunne vært løst med bedre detaljering og mer oppfinnsomhet. De tynne, omvendte «hønseføttene» er en litt naiv referanse til 90-tallsbygget og rådgivende ingeniør kunne blitt utfordret på en mer raffinert løsning av disse broene. Helhetsinntrykket er imidlertid vennlig og funksjonelt, og mye nyervervet dagslys gir mange gode oppholdssoner. Interiørarkitekten har rammet inn flere soner med spesialmøbler og selv om det ikke syder med folk på besøksdagen er det lett å se for seg at lokalene kan romme utallige varierte aktiviteter. 

Gjenbruksambisjoner

Gjenbruk av møbler er tatt til nye høyder av Bærum kommune. De går foran som et lysende eksempel: tre ansatte jobber med opptelling og gjenbruk av møbler i kommunen, der en av disse til alt overmål tar doktorgrad på gjenbruksmøbler. I dette prosjektet har de hatt 80 % gjenbruk fordelt på bruktkjøp og eksisterende møbler.

Videre inn i de lune publikumsarealene skimter jeg den gamle traveren Laminette, tegnet av Sven Ivar Dysthe i 1964. Den står oppstilt i et stort område og ser tilforlatelig stram og fin ut. Stolene er lakkert på nytt og trukket om i et mangfold av duse ulltekstiler. Den er i sin enkelhet helt genial. Den stabler, har høy komfort, lav vekt, ble masseprodusert, kan flatpakkes og repareres, den hadde en gunstig pris og kom i stort fargeutvalg – ikke rart stolen ble kjøpt inn til utallige forsamlingslokaler på 1960-, 70- og 80-tallet.

Med gulnet lakk og trukket i pastellfarger har den ikke vært et yndet gjenbruksmøbel de senere årene, men la oss håpe det fortsatt finnes et utall eksemplarer av denne stolen stuet bort på glemte lagre. Kanskje kan KI-teknologi komme oss til unnsetning og gjøre transport, lagring, oppussing og salg av slike gjenbruksartikler til en enkel og kostnadseffektiv prosess. Det innrømmes nemlig at gjenbruksambisjonen i dette prosjektet ikke har vært en spesielt prisgunstig løsning.

Oppe i kontoretasjene blir vi møtt av leietakers prosjektleder Marit Voldseth (avdelingsleder Næring, inn og utleie i Bærum kommune). Hun viser engasjert frem arealene og fremhever de gode og brukervennlige grepene både interiørarkitekt og arkitekt har gjort i bygget. Mye dreier seg om økt kapasitet og bedre plassutnyttelse, nye åpninger i fasadene som gir mer lys, flere brukbare oppholdsarealer og gangbroer som knytter de ansatte bedre sammen. Etter å ha jobbet i bygget i snart ett år, sier hun seg svært godt fornøyd med resultatet. Hun forteller om alle de forskjellige kommunale leietakerne og om hvordan bygget fungerer både som arbeidsplass, og som servicetilbud for allmenheten på dag og kveldstid. 

Utsmykking til besvær

Fra en av gangbroene titter vi ned på Ulf Valde Jensens verk «Kretsløp» fra 1991, som var en del av den opprinnelige fasaden på Kommunegården. Nå er verket flyttet og har fått en sentral plassering ved hovedinngangen inne i det nyrenoverte bygget. Farger og motiv egner seg godt på nært hold og flyttingen fungerer godt.

Det samme kan ikke sies om kunsten signert Knut Henrik Henriksen. To enorme plankevegger med varierende farger sperrer utsikten fra gangbroene oppover i etasjen i det største atriet. Dersom dette var nødvendige akustiske flater, kunne det kanskje forsvart det brutale inngrepet i et åpent og lyst rom, men veggene er harde på begge sider og gjør antagelig lyddempingen i rommet dårligere. Sjelden har jeg sett mer malplassert utsmykking som til de grader undergraver rommet de vel var ment å fremheve.

Noe av oppgaven da Kommunegården ble tegnet var å komplementere Rådhuset som ligger på den andre siden av elven. Valget av lys fasade, formen som strekker den «hvite byen» inn i bue mot E18 og den store glassfasaden mot øst skulle speile Rådhuset. Nettopp disse kvalitetene mener jeg er prioritert og videreført.

Bygget har utvilsomt mistet karakteren av et distinkt 90-talls bygg både ute og inne, men det er fortsatt klart gjenkjennbart i hovedform og idé. Bevaringsoppgaven var kanskje et uoppnåelig mål, og prosjektteamet har fått til veldig mye annet. Dette har blitt et BREAM-outstanding gjenbruksbygg. Lys, lyd og luft er godt løst og arkitektfagene har i fellesskap doblet antall arbeidsplasser. Alt er utført på et stramt budsjett med imponerende kr 26 000 pr kvm, innenfor normert tid, og de har innlemmet 80 % gjenbruksmøbler uten at det på noe vis oppleves som noe gjenbruksmarked.

I stedet for kritikk vil jeg derfor gi honnør for at dette bygget ikke ble revet og at enorme ressurser er spart. Bygget har en ny arkitektonisk verdi, samtidig som kommunen har fått et godt, funksjonelt flerbruksbygg.

Uavhengig av dette prosjektet opplever jeg en gryende berøringsangst rundt rehabiliteringsprosjekter i arkitektfaget. Det tjener hverken samfunnet eller de mange eksisterende byggene vi skal forvalte i fremtiden. Vi har mer enn nok av vernede bygg som står tomme fordi de er for kostbare og krevende å restaurere. La oss ikke gå inn i en tid der alle bygg, selv de med begrenset arkitekturhistorisk verdi, på død og liv skal stå uforandret. Selvfølgelig skal vi ha respekt for kvalitetene og historien i det bestående, men vi må kunne fornye og forbedre uten redsel for et bevaringspoliti som lurer i buskene.